Musikk
Underlege idear
John Jenkins’ gambemusikk krev sitt både av utøvarar og lyttarar.
Phantasm spelar gambemusikk av engelske John Jenkins (1592–1678).
Foto: Marco Borggreve
Sidan den kritikarroste debuten med Henry Purcells Fantasias på det norske plateselskapet Simax i 1995 har det engelske ensemblet Phantasm kome med to dusin album. Utgjevingane held eit imponerande jamt høgt teknisk nivå. Karakteristisk for programmeringa er at det meste er engelsk repertoar, at heile verkgrupper eller verksamlingar av einskildkomponistar blir presenterte, og at innføringstekstane i plateomslaga er skrivne med vitskapleg presisjon.
Skribenten er ensemblets primus motor: gambespelaren Laurence Dreyfus, som også er professor i musikkvitskap i Oxford. Han er ein utprega perfeksjonist med sans for systematikk i musikken. Også på den nye plata presenterer han komposisjonar der det rasjonelle styrer uttrykket, nemleg komplisert polyfoni (fleire sjølvstendige stemmer) av John Jenkins, som levde i England på det politisk og kulturelt omskiftelege 1600-talet.
Fantasiar
Phantasm er eit såkalla gambeconsort, eit omgrep som – til liks med strykekvartett – kan tyda to ting: For det fyrste ei ensembleform med strykeinstrumentet gambe (eigentleg viola da gamba, «beinfele» på italiensk), som var særs populær i England frå slutten av 1500-talet til slutten av 1600-talet. Og for det andre komposisjonar for denne ensembleforma.
Jenkins’ firestemmige consortstykke er sett saman av enkeltsatsar kalla Fantasy, ei komposisjonsform som opphavleg var instrumentale versjonar av 1500-talskormusikk. Dei strukturelle ideala i vokalpolyfonien lever vidare i Jenkins’ gambefantasiar frå 1620-åra, for dei fire einskildstemmene blir handsama likeverdig. Innsatsane kjem i tur og orden etter kvarande og utfaldar seg i jamn, roleg puls.
Stutte tema
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.