Symfonisk trias
Så ulikt kan dei tre siste symfoniane til Mozart låta.
Koparstikk av Wien frå 1780-åra, då Mozart komponerte dei tre siste symfoniane sine der.
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
Symphonies Nos. 39 & 40
Kringkastingsorkestret; dir.: Petr Popelka. LAWO 2023.
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
Dr. Lichtenthals Mozart
Pandolfis Consort. Gramola 2023.
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) skreiv dei tre siste symfoniane sine, nr. 39, 40 og 41, i løpet av berre seks veker i Wien sommaren 1788, i ein tilstand av pengesorger og depresjon. Me veit ikkje om han såg på dei som ein slags trilogi, heller ikkje kva som var den konkrete grunnen til komponeringa. Ein romantisk idé om at dei blei «komponerte for æva» og ikkje med tanke på ei spesiell framføring med sårt trungne billettinntekter, er framleis populær. Uansett: Wienerklassikaren Mozart utvidar her symfoniens formale og emosjonelle potensial på ein måte som peikar fram mot romantikken på 1800-talet.
Framtidsretta
Eg tenkjer stundom på det: Hadde han ikkje døydd i 1791, men levd til han var – lat oss seia – 75 år, då kunne han komponert til 1831, og kor annleis hadde ikkje musikksoga sett ut då? Men ingen skal skulda Mozart for å ha gjort for lite ut av talentet sitt før han døydde 35 år gamal.
Det er Symfoni nr. 40 i g-moll, KV 550, som tydelegast peikar mot framtida: Han går i moll, som romantikarane elska, men som var uvanleg på Mozarts tid. Han opnar ikkje med eit orkestralt smell for å vinna merksemd, men in medias res, med lågmælt og uroleg bivring i bratsjane før det melodiske temaet kjem i fiolinane. At både Beethoven og Schubert lét seg inspirera av slikt, undrar meg ikkje.
Klåre klangar
Mozarts siste symfoniske triade får me på to album med høvesvis Kringkastingsorkestret og kvintetten Pandolfis Consort. Orkesteret spelar nr. 39 og 40, medan kvintetten tek føre seg nr. 40 og 41. G-mollsymfonien nr. 40 er altså med på dei begge, men med særs ulik besetning.
Kringkastingsorkestret spelar han slik Mozart skreiv han, med fullt orkester, og den nyss avgåtte sjefdirigenten Petr Popelka treffer straks tonen i opningssatsen «Molto allegro». Tempoet er velvalt, med fine detaljar i artikulasjon og frasering. Den dystre tredjesatsen «Minuetto» med sine stampande rytmar er kanskje den mest karakteristiske for Popelkas tilnærming.
Pandolfis Consort, derimot, spelar symfonien i ein kammerversjon av Peter Lichtenthal (1779–1853), ein Mozart-begeistra austerriksk lege og komponist som levde i Milano. Kvintettversjonen blir spelt med heftige bogestrok og meir markante rytmar enn det me høyrer i originalen, og sidan det berre er eitt instrument per stemme, blir polyfonien i Mozarts partitur særleg merkbar. Den føremonen orkesteroriginalen har når det gjeld dynamiske kontrastar, kompenserer Lichtenthals arrangement for gjennom eit uvanleg klårt klangbilete.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
Symphonies Nos. 39 & 40
Kringkastingsorkestret; dir.: Petr Popelka. LAWO 2023.
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
Dr. Lichtenthals Mozart
Pandolfis Consort. Gramola 2023.
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) skreiv dei tre siste symfoniane sine, nr. 39, 40 og 41, i løpet av berre seks veker i Wien sommaren 1788, i ein tilstand av pengesorger og depresjon. Me veit ikkje om han såg på dei som ein slags trilogi, heller ikkje kva som var den konkrete grunnen til komponeringa. Ein romantisk idé om at dei blei «komponerte for æva» og ikkje med tanke på ei spesiell framføring med sårt trungne billettinntekter, er framleis populær. Uansett: Wienerklassikaren Mozart utvidar her symfoniens formale og emosjonelle potensial på ein måte som peikar fram mot romantikken på 1800-talet.
Framtidsretta
Eg tenkjer stundom på det: Hadde han ikkje døydd i 1791, men levd til han var – lat oss seia – 75 år, då kunne han komponert til 1831, og kor annleis hadde ikkje musikksoga sett ut då? Men ingen skal skulda Mozart for å ha gjort for lite ut av talentet sitt før han døydde 35 år gamal.
Det er Symfoni nr. 40 i g-moll, KV 550, som tydelegast peikar mot framtida: Han går i moll, som romantikarane elska, men som var uvanleg på Mozarts tid. Han opnar ikkje med eit orkestralt smell for å vinna merksemd, men in medias res, med lågmælt og uroleg bivring i bratsjane før det melodiske temaet kjem i fiolinane. At både Beethoven og Schubert lét seg inspirera av slikt, undrar meg ikkje.
Klåre klangar
Mozarts siste symfoniske triade får me på to album med høvesvis Kringkastingsorkestret og kvintetten Pandolfis Consort. Orkesteret spelar nr. 39 og 40, medan kvintetten tek føre seg nr. 40 og 41. G-mollsymfonien nr. 40 er altså med på dei begge, men med særs ulik besetning.
Kringkastingsorkestret spelar han slik Mozart skreiv han, med fullt orkester, og den nyss avgåtte sjefdirigenten Petr Popelka treffer straks tonen i opningssatsen «Molto allegro». Tempoet er velvalt, med fine detaljar i artikulasjon og frasering. Den dystre tredjesatsen «Minuetto» med sine stampande rytmar er kanskje den mest karakteristiske for Popelkas tilnærming.
Pandolfis Consort, derimot, spelar symfonien i ein kammerversjon av Peter Lichtenthal (1779–1853), ein Mozart-begeistra austerriksk lege og komponist som levde i Milano. Kvintettversjonen blir spelt med heftige bogestrok og meir markante rytmar enn det me høyrer i originalen, og sidan det berre er eitt instrument per stemme, blir polyfonien i Mozarts partitur særleg merkbar. Den føremonen orkesteroriginalen har når det gjeld dynamiske kontrastar, kompenserer Lichtenthals arrangement for gjennom eit uvanleg klårt klangbilete.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Jeffrey Wright spelar rolla som forfattaren Thelonious «Monk» Ellison.
Foto: Prime Video
Moro for middelklassen
Den er ikkje tung på labben, American Fiction, som gjer det veldig lett å le.
Gjengkrim – ein varsla katastrofe
Det går knapt ein dag utan grove valdshendingar i Oslo. Bak står gjengar og mektige kriminelle nettverk som har vakse fram dei siste ti åra.
Palestinarar på veg ut av Rafah måndag, etter at Israel varsla nye åtak i byen lengst sørvest i Gaza.
Foto: Ramadan Abed / Reuters / NTB
Den raude streken i Rafah
Kanskje skal sluttspelet i Gaza-krigen stå i Rafah. Det blir neppe kort.
For Balázs Orbán, som er politisk rådgjevar for statsministeren, er jobben å halda fast ved dei langsiktige måla til regjeringa mellom alle dei mindre og større oppgåvene i kvardagen.
Foto frå heimesida til Orbán Balázs i regjeringa
Verda ifølgje Orbán
BUDAPEST: I ei ny bok fortel ideologen til Viktor Orbán korleis Ungarn vil utfordra den liberale verdsordninga. Weekendavisen har møtt han.
29 år gamle Jordan Bardella leier det franske høgrepopulistiske partiet Rassemblement National – som omsett til norsk vert Nasjonal samling. Det ligg an til å verte det største partiet i Frankrike ved EU-valet om ein månad. Biletet er frå eit valkampmøte i Perpignan, sør i Frankrike, 1. mai.
Foto: Manon Cruz / Reuters
Eit Europa i mørkare blått
Partia ytst til høgre ligg an til å styrkje stillinga si i Europaparlamentet ved valet om ein månad. Men dei kjem ikkje til å få stor politisk makt, ifølgje diplomat og forskar Sverre Jervell.