Rock

Hiss Golden Messenger:

O Come All Ye Faithful

Merge Records

Eg var ikkje lenger enn eit par minutt inne i «Hung Fire», opningssporet på O Come All Ye Faithful, før eg forstod at eg hadde funne mi juleplate i år. Hiss Golden Messenger høyrest heilt ut som seg sjølv, også når Mike (M.C.) Taylor (f. 1975) vågar seg ut i dette farefulle terrenget – og der ligg vel også nøkkelen til at dette er eit så fint album. Mannen nærmar seg høgtid og ferietid, med alle sine motsetnader, med same nærleik som kvardagen.

Det har etter kvart vorte ei flott lita rekkje med utgivingar frå Hiss Golden Messenger, med gjennomgåande høg kvalitet. Terms of Surrender (2019) fekk Grammy-nominasjon som årets americanaplate då ho kom for to år sidan, og bandets hittil siste studioutgiving, Quietly Blowing It, som kom før i år, var også solid. Eg høyrer dessutan til mellom dei som stadig vender tilbake til Lateness of Dancers (2014), som eg har nemnt tallause gonger før på desse sidene.

Rotfesta låtskrivar

Kvalitetane som definerte desse og andre plater, er også til stades på O Come All Ye Faithful. Taylor er ein sterk rotfesta låtskrivar og vokalist, og kler musikken med gitarar, piano og orgel og saksofon, med eit laust, men stødig komp i botnen.

I desse songane spøkjer både Garth Hudson (The Band) og nyare tilskot i tradisjonen, som Doug Paisley, som har noko av den same dempa gløden som Taylor.

Det dreier seg om ei lita og audmjuk utgiving, ni songar på knapt førti minutt, der Taylor kombinerer eigne originalkomposisjonar med tradisjonsmusikk, og tolkingar av velvalt låtmateriale av artistar så ulike som Spiritualized, Woody Guthrie og Creedence Clearwater Revival. Det skadar heller ikkje at folk som Aoife O’Donovan, Nathaniel Rateliff, Erin Rae og Buddy Miller er inviterte med.

Ned på jorda

I ei pressemelding forklarer Taylor at han såg sitt snitt til å ta det heile ned på jorda og markere det som for han kjenneteiknar tida på året vi er inne i, nemleg at ho er stille, kontemplativ, søkjande og bittersøt. Ser ein slik på det, passar Hiss Golden Messengers jordnære americana perfekt som følgje.

Det verkelege sjakktrekket her er å tredele albumet, slik at du får Taylors sjølvkomponerte «Hung Fire» side om side med songar som «Shine a Light» (Spiritualized) og «Silent Night», som ein utruleg nok høyrer som om det skulle vere for første gong. Med Guthries «Hannukah Dance» vert det herleg livleg, med klapping og fele og det heile, og avsluttande «As Long As I Can See the Light» er rett og slett Hiss Golden Messenger på sitt beste. 

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.