Song for vår tid
Veteranen Rodney Crowell har laga plate på loftet hos Jeff Tweedy i Chicago.
Rodney Crowell har skrive mange sterke låtar, meiner Øyvind Vågnes.
Pressefoto
Americana
Rodney Crowell:
The Chicago Sessions
New West Records
Trøytt av strid og splid, av hat og desinformasjon? Då er du i tilfelle sams om det med Rodney Crowell, som i «Ready to Move On» gjer det heilt klart at han har fått nok av dei rivande motsetnadene som kjenneteiknar det politiske og kulturelle klimaet i heimlandet USA. Songen tek markant avstand frå fastlåst posisjonering, i det som etter mitt syn er ei av dei mest velskrivne strofene så langt i år, ja, tankane går rett og slett til John Lennon.
Crowell seier eit rungande nei til polarisering, heilt konkret, i verseline etter verseline, og frå meg skal han berre få ja takk og amen: «No character fault, no pillar of salt, no point of attack, no knife in your back», heiter det på tampen av plata som kjem ut i dag, The Chicago Sessions: «I’m ready to move on.»
Balanserande kraft
Alt dette vert artikulert ikkje med eit brøl, men med balansert kraft, og det frå ein mann som ikkje akkurat er ung lenger: 72-åringen Crowell er ein av desse typane ein trygt kan kalle veteran, han er ein av gamlekarane, ein av desse som ikkje er veldig breitt kjend, men som nyt ein eigen integritet mellom medmusikarar og lyttarar som har dukka djupt nok ned i americanatradisjonen.
Crowell kjem frå Houston i Texas, men etablerte seg i Nashville tidleg på 1970-talet, og du vil ha høyrt fleire av songane hans framførte av andre meir kjende artistar. Dei siste åra har det kome nokre sterke plater frå den kanten, seinast Triage for eit par år sidan.
Ein kveld i Woodstock
Eg har høyrt Crowell på konsert ein gong, og det var då han dukka opp som uannonsert overraskingsgjest på låven til Levon Helm i Woodstock ein oktoberkveld i 2009, i den vidgjetne konsertserien som gjekk under namnet «midnight rambles». Med gjengen på scenen gav han seg i kast med tittelsporet på debutalbumet sitt, Ain’t Living Long Like This (1978), og vi fekk også høyre «’Till I Gain Control Again», frå Rodney Crowell (1981).
Kvelden kom i tankane då eg lytta til The Chicago Sessions, som er utsmykt med ein omslagsdesign som er ein direkte referanse til den du finn på debutalbumet. Flesteparten av songane kunne like godt ha vore laga for femti år sidan, med markant unntak av «Ready to Move On» – dei ber preg av å vere skrivne av ein låtskrivar som kan lage songar som høyrest ut som klassikarar.
Solid album
For å realisere denne tidlause americanaen har Crowell alliert seg med Jeff Tweedy, og det er ein god match. Innspelinga er gjort på loftet til Wilco i Chicago, der Tweedy ikkje berre produserer, men også spelar gitarar og banjo, og syng med. I studioet er også eit knippe musikarar frå byen med (mellom dei neste generasjon Tweedy, Spencer, på trommer). «Everything at Once», ein duett med Tweedy, har han og Crowell skrive saman, og den songen kunne like gjerne ha vore med countryplata Wilco gav ut for eit års tid sidan.
The Chicago Sessions er ei solid plate. Når ein har laga så mange sterke låtar som det Crowell har gjort, skulle ein tru at det var vanskeleg å halde nivået, men slik er det ikkje. Både tittel og omslag skal trekkje liner bakover i den imponerande katalogen til mannen, og det fungerer godt.
Eit par av songane er rett gamle, men uhyre velvalde. «You’re Supposed to Be Feeling Good» var først å høyre i 1977, framført av Emmylou Harris på Luxury Liner, men det passar godt at Crowell sjølv syng sin eigen versjon her. Dei som er glade i Townes van Zandt, vil setje pris på tolkinga av «No Place to Fall», som Crowell først høyrde heime hos Guy og Susanna Clark, der van Zandt sjølv spelte songen for dei tre andre for første gong ein kveld dei var i lag. Det er mange tiår sidan no – og i 2023 er berre Crowell att, men songane, dei forsvinn ikkje.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Americana
Rodney Crowell:
The Chicago Sessions
New West Records
Trøytt av strid og splid, av hat og desinformasjon? Då er du i tilfelle sams om det med Rodney Crowell, som i «Ready to Move On» gjer det heilt klart at han har fått nok av dei rivande motsetnadene som kjenneteiknar det politiske og kulturelle klimaet i heimlandet USA. Songen tek markant avstand frå fastlåst posisjonering, i det som etter mitt syn er ei av dei mest velskrivne strofene så langt i år, ja, tankane går rett og slett til John Lennon.
Crowell seier eit rungande nei til polarisering, heilt konkret, i verseline etter verseline, og frå meg skal han berre få ja takk og amen: «No character fault, no pillar of salt, no point of attack, no knife in your back», heiter det på tampen av plata som kjem ut i dag, The Chicago Sessions: «I’m ready to move on.»
Balanserande kraft
Alt dette vert artikulert ikkje med eit brøl, men med balansert kraft, og det frå ein mann som ikkje akkurat er ung lenger: 72-åringen Crowell er ein av desse typane ein trygt kan kalle veteran, han er ein av gamlekarane, ein av desse som ikkje er veldig breitt kjend, men som nyt ein eigen integritet mellom medmusikarar og lyttarar som har dukka djupt nok ned i americanatradisjonen.
Crowell kjem frå Houston i Texas, men etablerte seg i Nashville tidleg på 1970-talet, og du vil ha høyrt fleire av songane hans framførte av andre meir kjende artistar. Dei siste åra har det kome nokre sterke plater frå den kanten, seinast Triage for eit par år sidan.
Ein kveld i Woodstock
Eg har høyrt Crowell på konsert ein gong, og det var då han dukka opp som uannonsert overraskingsgjest på låven til Levon Helm i Woodstock ein oktoberkveld i 2009, i den vidgjetne konsertserien som gjekk under namnet «midnight rambles». Med gjengen på scenen gav han seg i kast med tittelsporet på debutalbumet sitt, Ain’t Living Long Like This (1978), og vi fekk også høyre «’Till I Gain Control Again», frå Rodney Crowell (1981).
Kvelden kom i tankane då eg lytta til The Chicago Sessions, som er utsmykt med ein omslagsdesign som er ein direkte referanse til den du finn på debutalbumet. Flesteparten av songane kunne like godt ha vore laga for femti år sidan, med markant unntak av «Ready to Move On» – dei ber preg av å vere skrivne av ein låtskrivar som kan lage songar som høyrest ut som klassikarar.
Solid album
For å realisere denne tidlause americanaen har Crowell alliert seg med Jeff Tweedy, og det er ein god match. Innspelinga er gjort på loftet til Wilco i Chicago, der Tweedy ikkje berre produserer, men også spelar gitarar og banjo, og syng med. I studioet er også eit knippe musikarar frå byen med (mellom dei neste generasjon Tweedy, Spencer, på trommer). «Everything at Once», ein duett med Tweedy, har han og Crowell skrive saman, og den songen kunne like gjerne ha vore med countryplata Wilco gav ut for eit års tid sidan.
The Chicago Sessions er ei solid plate. Når ein har laga så mange sterke låtar som det Crowell har gjort, skulle ein tru at det var vanskeleg å halde nivået, men slik er det ikkje. Både tittel og omslag skal trekkje liner bakover i den imponerande katalogen til mannen, og det fungerer godt.
Eit par av songane er rett gamle, men uhyre velvalde. «You’re Supposed to Be Feeling Good» var først å høyre i 1977, framført av Emmylou Harris på Luxury Liner, men det passar godt at Crowell sjølv syng sin eigen versjon her. Dei som er glade i Townes van Zandt, vil setje pris på tolkinga av «No Place to Fall», som Crowell først høyrde heime hos Guy og Susanna Clark, der van Zandt sjølv spelte songen for dei tre andre for første gong ein kveld dei var i lag. Det er mange tiår sidan no – og i 2023 er berre Crowell att, men songane, dei forsvinn ikkje.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?
Teikning: May Linn Clement
17. mai-pengar
«Mor mi viser meg telefonen og at ho har vipsa Oskar og Tomas. Det er irriterande å sjå på ein mobil som andre held i.»
Foto: Terje Pedersen / NTB
FHI svikter sitt samfunnsoppdrag
«Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid.»
Emilie Enger Mehl avbilda på veg til pressetreff på Grøndland for å presentere Revidert nasjonalbudsjett, 14.05.2024. I budsjettet vert det mellom anna satt av penger til å reversere domstolsreforma. Foto: Javad Parsa / NTB.
Javad Parsa
– Uforståeleg domstolsendring
Sorenskrivar Kirsti Høegh Bjørneset er kritisk til at regjeringa vil reversere domstolsreforma.