Skuggen frå gjenferdet
Cécile McLorin Salvant reindyrkar sjangerhybriditeten på Ghost Song.
Cécile McLorin Salvant har fått Grammy-prisar for dei tre nyaste albuma.
Foto: Shawn Michael Jones
Jazz / pop / open klasse
Cécile McLorin Salvant:
Ghost Song
Nonesuch
Kjærleiken er eit gjenferd i det melankolske tittelsporet på Ghost Song, det nye albumet frå Cécile McLorin Salvant. «I will carry the ghost of our love», heiter det i den elegante og gripande balladen, som munnar ut i barnesong, eit grep som av grunnar eg ikkje heilt kan gjere greie for, intensiverer tristessen over det som er tapt.
Fleire av songane på Ghost Song nærmar seg bølgjedalane eit romantisk forhold kan føre ein inn i, med ulikt temperament frå låt til låt. Anslaget, ei flott tolking av «Wuthering Heights», låten Kate Bush laga etter inspirasjon frå Emily Brontës roman med same tittel (1847, og tilgjengeleg i ei flott norsk omsetjing ved Ragnar Hovland og Øystein Vidnes frå 2019), gir atter ein gong ordet til Catherine, og hennar motsetnadsfulle tiltale til Heathcliff: «How could you leave me/ when I needed to possess you? I hated you, I loved you, too.»
Motsetnader
Det er kjærleikens motsetnader som interesserer Salvant, som fører romantikken frå dei kalde, forblåsne nordengelske myrane til parterapeutens samtalerom med ein song som «Obligation», som med sin munnrappe vokalakrobatikk reflekterer over kva slags forhold ein endar med når det er fundert på skuld og ikkje kjærleik. Det vert eit forhold tufta på plikt, konkluderer Salvant, og legg til: «Promises lead to resentment.»
Ghost Song er eit rikt album som vitnar om ein artist med eit unikt breitt register. «I Lost My Mind», til dømes, utfaldar seg i eit uttrykk som minner om den minimalistiske musikkens suggestive bruk av repetisjon og representerer ein sterk kontrast til den kresne jazzballaden som følgjer, «Moon Song». Salvant har valt eit materiale som lèt henne vise seg som tolkar og komponist om kvarandre, med sju originalkomposisjonar og fem coverversjonar, som alle tilfører Ghost Song noko eige.
Prisvinnande
Salvant vil kanskje først og fremst vere kjend for jazzinteresserte, for bak seg har ho ei rekkje prisvinnande og kritikarroste album som har skaffa henne Grammy, årsbestekåring i jazzblekka DownBeat, og fleire andre prestisjetunge utmerkingar: Cécile (2010), WomanChild (2013), For One to Love (2015), Dreams and Daggers (2017) og The Window (2018) har alle vorte møtte med nærast unison hyllest frå lyttarar og kritikarar, som særleg legg vekt på originaliteten hennar som jazzvokalist, og den frie orienteringa mot sjangerhybriditet av ulike slag. På Ghost Song er ho meir eklektisk enn nokon gong.
Kanskje peikar Salvants biografi fram mot ein slik kulminasjon. Det er oppsiktsvekkjande å ha oppnådd så mykje alt når du er tidleg i trettiåra, men så fekk jo også foreldra henne til å byrje å spele piano då ho var fem og syngje i kor då ho var åtte. Alt dette hende i Miami, i delstaten Florida, med ein far frå Haiti og ei mor frå Frankrike, dit Salvant flytta i 2007, for å studere både juss og musikk.
Ho voks opp i ein heim der musikk var å høyre i alle sjangrar – det gjekk i soul, jazz, gospel, kubansk og haitisk musikk, hip hop. Det vi høyrer på Ghost Song, er spora av ei musikalsk danning med eigenart.
13. mars spelar Savant på Victoria i Oslo, og med seg har ho Sullivan Fortner på piano – som ho også hadde på The Window. Noko å få med seg, for dei som har sjansen.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Jazz / pop / open klasse
Cécile McLorin Salvant:
Ghost Song
Nonesuch
Kjærleiken er eit gjenferd i det melankolske tittelsporet på Ghost Song, det nye albumet frå Cécile McLorin Salvant. «I will carry the ghost of our love», heiter det i den elegante og gripande balladen, som munnar ut i barnesong, eit grep som av grunnar eg ikkje heilt kan gjere greie for, intensiverer tristessen over det som er tapt.
Fleire av songane på Ghost Song nærmar seg bølgjedalane eit romantisk forhold kan føre ein inn i, med ulikt temperament frå låt til låt. Anslaget, ei flott tolking av «Wuthering Heights», låten Kate Bush laga etter inspirasjon frå Emily Brontës roman med same tittel (1847, og tilgjengeleg i ei flott norsk omsetjing ved Ragnar Hovland og Øystein Vidnes frå 2019), gir atter ein gong ordet til Catherine, og hennar motsetnadsfulle tiltale til Heathcliff: «How could you leave me/ when I needed to possess you? I hated you, I loved you, too.»
Motsetnader
Det er kjærleikens motsetnader som interesserer Salvant, som fører romantikken frå dei kalde, forblåsne nordengelske myrane til parterapeutens samtalerom med ein song som «Obligation», som med sin munnrappe vokalakrobatikk reflekterer over kva slags forhold ein endar med når det er fundert på skuld og ikkje kjærleik. Det vert eit forhold tufta på plikt, konkluderer Salvant, og legg til: «Promises lead to resentment.»
Ghost Song er eit rikt album som vitnar om ein artist med eit unikt breitt register. «I Lost My Mind», til dømes, utfaldar seg i eit uttrykk som minner om den minimalistiske musikkens suggestive bruk av repetisjon og representerer ein sterk kontrast til den kresne jazzballaden som følgjer, «Moon Song». Salvant har valt eit materiale som lèt henne vise seg som tolkar og komponist om kvarandre, med sju originalkomposisjonar og fem coverversjonar, som alle tilfører Ghost Song noko eige.
Prisvinnande
Salvant vil kanskje først og fremst vere kjend for jazzinteresserte, for bak seg har ho ei rekkje prisvinnande og kritikarroste album som har skaffa henne Grammy, årsbestekåring i jazzblekka DownBeat, og fleire andre prestisjetunge utmerkingar: Cécile (2010), WomanChild (2013), For One to Love (2015), Dreams and Daggers (2017) og The Window (2018) har alle vorte møtte med nærast unison hyllest frå lyttarar og kritikarar, som særleg legg vekt på originaliteten hennar som jazzvokalist, og den frie orienteringa mot sjangerhybriditet av ulike slag. På Ghost Song er ho meir eklektisk enn nokon gong.
Kanskje peikar Salvants biografi fram mot ein slik kulminasjon. Det er oppsiktsvekkjande å ha oppnådd så mykje alt når du er tidleg i trettiåra, men så fekk jo også foreldra henne til å byrje å spele piano då ho var fem og syngje i kor då ho var åtte. Alt dette hende i Miami, i delstaten Florida, med ein far frå Haiti og ei mor frå Frankrike, dit Salvant flytta i 2007, for å studere både juss og musikk.
Ho voks opp i ein heim der musikk var å høyre i alle sjangrar – det gjekk i soul, jazz, gospel, kubansk og haitisk musikk, hip hop. Det vi høyrer på Ghost Song, er spora av ei musikalsk danning med eigenart.
13. mars spelar Savant på Victoria i Oslo, og med seg har ho Sullivan Fortner på piano – som ho også hadde på The Window. Noko å få med seg, for dei som har sjansen.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.