JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MusikkMeldingar

Skuggen frå gjenferdet

Cécile McLorin Salvant reindyrkar sjangerhybriditeten på Ghost Song.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Cécile McLorin Salvant har fått Grammy-prisar for dei tre nyaste albuma.

Cécile McLorin Salvant har fått Grammy-prisar for dei tre nyaste albuma.

Foto: Shawn Michael Jones

Cécile McLorin Salvant har fått Grammy-prisar for dei tre nyaste albuma.

Cécile McLorin Salvant har fått Grammy-prisar for dei tre nyaste albuma.

Foto: Shawn Michael Jones

3438
20220304
3438
20220304

Jazz / pop / open klasse

Cécile McLorin Salvant: 

Ghost Song

Nonesuch

Kjærleiken er eit gjenferd i det melankolske tittelsporet på Ghost Song, det nye albumet frå Cécile McLorin Salvant. «I will carry the ghost of our love», heiter det i den elegante og gripande balladen, som munnar ut i barnesong, eit grep som av grunnar eg ikkje heilt kan gjere greie for, intensiverer tristessen over det som er tapt. 

Fleire av songane på Ghost Song nærmar seg bølgjedalane eit romantisk forhold kan føre ein inn i, med ulikt temperament frå låt til låt. Anslaget, ei flott tolking av «Wuthering Heights», låten Kate Bush laga etter inspirasjon frå Emily Brontës roman med same tittel (1847, og tilgjengeleg i ei flott norsk omsetjing ved Ragnar Hovland og Øystein Vidnes frå 2019), gir atter ein gong ordet til Catherine, og hennar motsetnadsfulle tiltale til Heathcliff: «How could you leave me/ when I needed to possess you? I hated you, I loved you, too.»

Motsetnader

Det er kjærleikens motsetnader som interesserer Salvant, som fører romantikken frå dei kalde, forblåsne nordengelske myrane til parterapeutens samtalerom med ein song som «Obligation», som med sin munnrappe vokalakrobatikk reflekterer over kva slags forhold ein endar med når det er fundert på skuld og ikkje kjærleik. Det vert eit forhold tufta på plikt, konkluderer Salvant, og legg til: «Promises lead to resentment.» 

Ghost Song er eit rikt album som vitnar om ein artist med eit unikt breitt register. «I Lost My Mind», til dømes, utfaldar seg i eit uttrykk som minner om den minimalistiske musikkens suggestive bruk av repetisjon og representerer ein sterk kontrast til den kresne jazzballaden som følgjer, «Moon Song». Salvant har valt eit materiale som lèt henne vise seg som tolkar og komponist om kvarandre, med sju originalkomposisjonar og fem coverversjonar, som alle tilfører Ghost Song noko eige.

Prisvinnande

Salvant vil kanskje først og fremst vere kjend for jazzinteresserte, for bak seg har ho ei rekkje prisvinnande og kritikarroste album som har skaffa henne Grammy, årsbestekåring i jazzblekka DownBeat, og fleire andre prestisjetunge utmerkingar: Cécile (2010), WomanChild (2013), For One to Love (2015), Dreams and Daggers (2017) og The Window (2018) har alle vorte møtte med nærast unison hyllest frå lyttarar og kritikarar, som særleg legg vekt på originaliteten hennar som jazzvokalist, og den frie orienteringa mot sjangerhybriditet av ulike slag. På Ghost Song er ho meir eklektisk enn nokon gong.

Kanskje peikar Salvants biografi fram mot ein slik kulminasjon. Det er oppsiktsvekkjande å ha oppnådd så mykje alt når du er tidleg i trettiåra, men så fekk jo også foreldra henne til å byrje å spele piano då ho var fem og syngje i kor då ho var åtte. Alt dette hende i Miami, i delstaten Florida, med ein far frå Haiti og ei mor frå Frankrike, dit Salvant flytta i 2007, for å studere både juss og musikk.

Ho voks opp i ein heim der musikk var å høyre i alle sjangrar – det gjekk i soul, jazz, gospel, kubansk og haitisk musikk, hip hop. Det vi høyrer på Ghost Song, er spora av ei musikalsk danning med eigenart.

13. mars spelar Savant på Victoria i Oslo, og med seg har ho Sullivan Fortner på piano – som ho også hadde på The Window. Noko å få med seg, for dei som har sjansen.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Jazz / pop / open klasse

Cécile McLorin Salvant: 

Ghost Song

Nonesuch

Kjærleiken er eit gjenferd i det melankolske tittelsporet på Ghost Song, det nye albumet frå Cécile McLorin Salvant. «I will carry the ghost of our love», heiter det i den elegante og gripande balladen, som munnar ut i barnesong, eit grep som av grunnar eg ikkje heilt kan gjere greie for, intensiverer tristessen over det som er tapt. 

Fleire av songane på Ghost Song nærmar seg bølgjedalane eit romantisk forhold kan føre ein inn i, med ulikt temperament frå låt til låt. Anslaget, ei flott tolking av «Wuthering Heights», låten Kate Bush laga etter inspirasjon frå Emily Brontës roman med same tittel (1847, og tilgjengeleg i ei flott norsk omsetjing ved Ragnar Hovland og Øystein Vidnes frå 2019), gir atter ein gong ordet til Catherine, og hennar motsetnadsfulle tiltale til Heathcliff: «How could you leave me/ when I needed to possess you? I hated you, I loved you, too.»

Motsetnader

Det er kjærleikens motsetnader som interesserer Salvant, som fører romantikken frå dei kalde, forblåsne nordengelske myrane til parterapeutens samtalerom med ein song som «Obligation», som med sin munnrappe vokalakrobatikk reflekterer over kva slags forhold ein endar med når det er fundert på skuld og ikkje kjærleik. Det vert eit forhold tufta på plikt, konkluderer Salvant, og legg til: «Promises lead to resentment.» 

Ghost Song er eit rikt album som vitnar om ein artist med eit unikt breitt register. «I Lost My Mind», til dømes, utfaldar seg i eit uttrykk som minner om den minimalistiske musikkens suggestive bruk av repetisjon og representerer ein sterk kontrast til den kresne jazzballaden som følgjer, «Moon Song». Salvant har valt eit materiale som lèt henne vise seg som tolkar og komponist om kvarandre, med sju originalkomposisjonar og fem coverversjonar, som alle tilfører Ghost Song noko eige.

Prisvinnande

Salvant vil kanskje først og fremst vere kjend for jazzinteresserte, for bak seg har ho ei rekkje prisvinnande og kritikarroste album som har skaffa henne Grammy, årsbestekåring i jazzblekka DownBeat, og fleire andre prestisjetunge utmerkingar: Cécile (2010), WomanChild (2013), For One to Love (2015), Dreams and Daggers (2017) og The Window (2018) har alle vorte møtte med nærast unison hyllest frå lyttarar og kritikarar, som særleg legg vekt på originaliteten hennar som jazzvokalist, og den frie orienteringa mot sjangerhybriditet av ulike slag. På Ghost Song er ho meir eklektisk enn nokon gong.

Kanskje peikar Salvants biografi fram mot ein slik kulminasjon. Det er oppsiktsvekkjande å ha oppnådd så mykje alt når du er tidleg i trettiåra, men så fekk jo også foreldra henne til å byrje å spele piano då ho var fem og syngje i kor då ho var åtte. Alt dette hende i Miami, i delstaten Florida, med ein far frå Haiti og ei mor frå Frankrike, dit Salvant flytta i 2007, for å studere både juss og musikk.

Ho voks opp i ein heim der musikk var å høyre i alle sjangrar – det gjekk i soul, jazz, gospel, kubansk og haitisk musikk, hip hop. Det vi høyrer på Ghost Song, er spora av ei musikalsk danning med eigenart.

13. mars spelar Savant på Victoria i Oslo, og med seg har ho Sullivan Fortner på piano – som ho også hadde på The Window. Noko å få med seg, for dei som har sjansen.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Foto: Wildside

FilmMeldingar
Håkon Tveit

Roma – ein lukka by

Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.

Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.

Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Ordskifte
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen

Ja til skule, nei til studentfabrikk

Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Andrej Kurkov

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes
Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis