Sareptas krukke
Keith Jarrett byr på den lyriske sida av seg sjølv.
Jazz
Keith Jarrett:
The Bordeaux Concert
Keith Jarrett, piano. ECM
Sommaren 2016 spelte Keith Jarrett fem solokonsertar i løpet av to veker. Den første konserten blei spelt i Budapest 3. juli og den siste i München 16. juli. Båe konsertane er gjevne ut på plate – og melde i Dag og Tid. No er den andre konserten på turneen utgjeven. Datoen er 6. juli, og staden er Bordeaux i høve jazz- og vinfestivalen der.
Å gje ut tre solokonsertar frå same turné kan gje kommersiell meining sidan det gjeld Jarrett, og det same er tilfelle kunstnarleg. Desse konsertane er så ulike at ein utan vidare fangar skilnaden. I alle tre konsertane finn ein likskapstrekk i oppbygginga. I første delen brukar Jarrett det store lerretet alle tre stadane, men på det første kuttet får me ein klar indikasjon på kva som kjem.
I Budapest møtte me den ekspressive Jarrett. I Bordeaux er det den lyriske utgåva som dominerer. Det er kanskje ikkje rett å nytta karakteristikken lyrisk eine og aleine. Det er noko flyktig i delar av improvisasjonane som fascinerer. «Part II» er eit illustrerande døme. Ein kjenner heile tida på ei uvisse om kva retning det ber. «Part IV», som er eit av høgdepunkta, byggjer seg opp med den karakteristiske intensiteten i høgrehanda, men dette blir kontrastert gjennom få lagnadstunge akkordar i det aller djupaste registeret. I tillegg tek Jarrett seg god tid å setja punktum. På sitt aller mest lyriske er han i «Part VI» og «Part VII».
Jarrett har sitt eige vokabular, og mykje av det som blir spelt, kjenner ein att. Ein finn linjer attende til dei tidlege soloplatene hans på 70-talet på same måten som ein finn spor av arbeidet med standardrepertoaret i kompaniskap med Gary Peacock og Jack DeJohnette, men i Bordeaux legg han ikkje inn nokre standardlåtar på tampen av konserten, slik han gjorde i Budapest og München. Ingen spelar blues som Jarrett, og her er den oppstemte varianten lagd inn som «Part VIII». Så spørst det om konsertane i Wien og Roma også blir utgjevne. Oddsen er ikkje høg.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Jazz
Keith Jarrett:
The Bordeaux Concert
Keith Jarrett, piano. ECM
Sommaren 2016 spelte Keith Jarrett fem solokonsertar i løpet av to veker. Den første konserten blei spelt i Budapest 3. juli og den siste i München 16. juli. Båe konsertane er gjevne ut på plate – og melde i Dag og Tid. No er den andre konserten på turneen utgjeven. Datoen er 6. juli, og staden er Bordeaux i høve jazz- og vinfestivalen der.
Å gje ut tre solokonsertar frå same turné kan gje kommersiell meining sidan det gjeld Jarrett, og det same er tilfelle kunstnarleg. Desse konsertane er så ulike at ein utan vidare fangar skilnaden. I alle tre konsertane finn ein likskapstrekk i oppbygginga. I første delen brukar Jarrett det store lerretet alle tre stadane, men på det første kuttet får me ein klar indikasjon på kva som kjem.
I Budapest møtte me den ekspressive Jarrett. I Bordeaux er det den lyriske utgåva som dominerer. Det er kanskje ikkje rett å nytta karakteristikken lyrisk eine og aleine. Det er noko flyktig i delar av improvisasjonane som fascinerer. «Part II» er eit illustrerande døme. Ein kjenner heile tida på ei uvisse om kva retning det ber. «Part IV», som er eit av høgdepunkta, byggjer seg opp med den karakteristiske intensiteten i høgrehanda, men dette blir kontrastert gjennom få lagnadstunge akkordar i det aller djupaste registeret. I tillegg tek Jarrett seg god tid å setja punktum. På sitt aller mest lyriske er han i «Part VI» og «Part VII».
Jarrett har sitt eige vokabular, og mykje av det som blir spelt, kjenner ein att. Ein finn linjer attende til dei tidlege soloplatene hans på 70-talet på same måten som ein finn spor av arbeidet med standardrepertoaret i kompaniskap med Gary Peacock og Jack DeJohnette, men i Bordeaux legg han ikkje inn nokre standardlåtar på tampen av konserten, slik han gjorde i Budapest og München. Ingen spelar blues som Jarrett, og her er den oppstemte varianten lagd inn som «Part VIII». Så spørst det om konsertane i Wien og Roma også blir utgjevne. Oddsen er ikkje høg.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.