Rock

Godflesh:

Purge

Avalanche

Den Birmingham-baserte industrial-metal-duoen Godflesh, med Justin Broadrick på gitar, vokal og trommemaskiner og Ben Green på bass, platedebuterte på slutten av 80-talet, og Purge er det niande albumet deira.

Albumet går rett på sak med «Nero», «Land Lord» og «Army of Non», som alle er aggressive låtar med rivande gitarriff, stikkande og drivande trommeprogrammering, røff bassing og forvrengde brøl. Fjerdesporet «Lazarus Leper» held til på den seigare og treigare sida med lange bassdrønn, dissonerande piggtrådgitar, trommemaskin i marsjtakt og depressive verseliner om tomleiken i livet og verda, så utvitydige at dei grensar til parodiske. Ingenting gir meining, og det meste er nonsens, skal ein tru denne songen.

«Permission» kombinerer forskrudd surfrock med primalskrik, rytmiske stønn og The Doors-aktig vokal overaust med enorme mengder ekko.

Den klagande songstilen – og bruken av sausete ekkoeffektar – vert teken til uhøyrde nivå på «The Father», medan avslutningslåtane «Mythology of Self» og «You Are the Judge, the Jury, and the Executioner» har eit kontemplativt, messande preg som minner ein aldri så liten smule om post-punk-støyrock-orkesteret Swans’ tunge, dunkle og ritualaktige stil.

Purge tyder «å reinske, lutre, skylje, blåse ut» (i både verb- og substantivform) og kan til dømes ha med tømming av mageinnhald å gjere.

Albumet er svimlande og kvalmande, skarpt og virrande lik ein vinkelslipar i bruk, seigt som ei myr og grovt som sandpapir med korning 40 eller der omkring. Dette er musikk som iherdig høvlar i veg på høyrsla, balansen, medvitet og sjelelivet likeins. Slikt kan ein like. Eller mislike. Det er vel meininga, det.

Rasmus Hungnes

Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.