JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MusikkMeldingar

Øylivet er det nye livet

Er Hadsel Beiruts aller beste plate så langt?

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Condon ved orgelet i Hadsel kyrkje.

Condon ved orgelet i Hadsel kyrkje.

Foto: Lina Gaisser

Condon ved orgelet i Hadsel kyrkje.

Condon ved orgelet i Hadsel kyrkje.

Foto: Lina Gaisser

3333
20231110
3333
20231110

Rock

Beirut:

Hadsel

Pompeii Records

Trygge for vinden, med hovudet i sanden – slik kan ein sjå tilbake og tenkje at ein har verna om seg sjølv, slik Zach Condon og Beirut gjer det i «So Many Plans», den første singelen frå albumet Hadsel, som er ute i dag. Det er ikkje mykje til vern, og songen prøver då også å sirkle inn eit skilje mellom eit liv som var, og eit nytt og anna liv som er. «We had so many friends», heiter det, «this had to end».

Ein dag vaknar ein og veit at livet må endre seg – «du musst dein Leben ändern», som det heiter i den kjende verselina til Rilke. «So Many Plans» ser tilbake på eit liv der ein kunne hoppe, for så å sjå kvar ein landa.

Appetitten på livet som vert skildra, peikar i alle retningar på ein gong: «We had so many plans.» Sjølv om låten reflekterer den påtvinga livsendringa som kom med pandemien, så teiknar han no, i 2023, eit bilete av noko større, av ei meir generell kjensle av å erkjenne at eit anna liv vil vere betre.

Eit nytt kapittel

Fire år har gått sidan Gallipoli, det førre albumet med nytt materiale frå Beirut, ei utgiving som vart følgd av ei naudsynt tilbaketrekking for Condon, som måtte forsvinne for å ta vare på seg sjølv. Slik hamna amerikanaren i Nordland, ei forflytting som vart avgjerande for han som menneske og artist, og som lyser opp musikken på Hadsel som ei nytend lykt i eit mørkt landskap.

Sist eg skreiv om Beirut på desse sidene, var på vårparten i fjor, om Artifacts, ei utgiving som var så mykje meir enn ei samling raritetar og sjeldne spor – ikkje minst fordi ho var utstyrt med ein slags musikalsk minisjølvbiografi skriven av Condon. Å lytte til utgivinga var som å ta følgje på ei reise der den intense oppdaginga av ei rekkje instrument utgjorde vendepunkta, anten det gjaldt trompeten, trekkspelet han arva etter bestemora – eller Farfisa-orgelet han fann då han var seksten.

Vakre vokalharmoniar

Hadsel representerer eit nytt kapittel på denne reisa. På Hadseløya i Vesterålen fekk Condon låne eit pumpeorgel, og gjennom ein lokal organist tilgang til kyrkjeorgelet i Hadsel kyrkje – det første vi høyrer på Hadsel, er det sistnemnde instrumentet, som har ei framtredande rolle på albumet, saman med nokre gamle synthar, og trompeten som alltid har vore viktig i Beiruts musikk.

I tillegg er vokalharmoniane kanskje vakrare enn dei nokon gong har vore – høyr til dømes på «Island Life» eller tittelsporet – og sender tidvis assosiasjonar til kyrkjemusikken. Plata byr på eit attkjenneleg, men revitalisert Beirut, og framstår som heilskap som ei kjærleikserklæring til staden og menneska Condon fann vegen til, med stadsnære låttitlar som «Hadsel», «Melbu», og «Stokmarknes».

Eg bør vel nemne at nære vener av meg høyrer til i Condons nye nærmiljø i Vesterålen, slik at Hadsel ikkje er mitt første møte med verken pumpeorgelet, Hadsel kyrkje, staden eller menneska, noko som unekteleg gjer denne musikken ekstra nær for meg. Når det er sagt, tør eg påstå at om eg aldri før hadde høyrt Beirut eller kjent varmen frå desse nye heimlege omgivnadene godt, ville eg likevel ha plassert Hadsel på lista over dei finaste albuma som har kome ut i plateåret 2023.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Rock

Beirut:

Hadsel

Pompeii Records

Trygge for vinden, med hovudet i sanden – slik kan ein sjå tilbake og tenkje at ein har verna om seg sjølv, slik Zach Condon og Beirut gjer det i «So Many Plans», den første singelen frå albumet Hadsel, som er ute i dag. Det er ikkje mykje til vern, og songen prøver då også å sirkle inn eit skilje mellom eit liv som var, og eit nytt og anna liv som er. «We had so many friends», heiter det, «this had to end».

Ein dag vaknar ein og veit at livet må endre seg – «du musst dein Leben ändern», som det heiter i den kjende verselina til Rilke. «So Many Plans» ser tilbake på eit liv der ein kunne hoppe, for så å sjå kvar ein landa.

Appetitten på livet som vert skildra, peikar i alle retningar på ein gong: «We had so many plans.» Sjølv om låten reflekterer den påtvinga livsendringa som kom med pandemien, så teiknar han no, i 2023, eit bilete av noko større, av ei meir generell kjensle av å erkjenne at eit anna liv vil vere betre.

Eit nytt kapittel

Fire år har gått sidan Gallipoli, det førre albumet med nytt materiale frå Beirut, ei utgiving som vart følgd av ei naudsynt tilbaketrekking for Condon, som måtte forsvinne for å ta vare på seg sjølv. Slik hamna amerikanaren i Nordland, ei forflytting som vart avgjerande for han som menneske og artist, og som lyser opp musikken på Hadsel som ei nytend lykt i eit mørkt landskap.

Sist eg skreiv om Beirut på desse sidene, var på vårparten i fjor, om Artifacts, ei utgiving som var så mykje meir enn ei samling raritetar og sjeldne spor – ikkje minst fordi ho var utstyrt med ein slags musikalsk minisjølvbiografi skriven av Condon. Å lytte til utgivinga var som å ta følgje på ei reise der den intense oppdaginga av ei rekkje instrument utgjorde vendepunkta, anten det gjaldt trompeten, trekkspelet han arva etter bestemora – eller Farfisa-orgelet han fann då han var seksten.

Vakre vokalharmoniar

Hadsel representerer eit nytt kapittel på denne reisa. På Hadseløya i Vesterålen fekk Condon låne eit pumpeorgel, og gjennom ein lokal organist tilgang til kyrkjeorgelet i Hadsel kyrkje – det første vi høyrer på Hadsel, er det sistnemnde instrumentet, som har ei framtredande rolle på albumet, saman med nokre gamle synthar, og trompeten som alltid har vore viktig i Beiruts musikk.

I tillegg er vokalharmoniane kanskje vakrare enn dei nokon gong har vore – høyr til dømes på «Island Life» eller tittelsporet – og sender tidvis assosiasjonar til kyrkjemusikken. Plata byr på eit attkjenneleg, men revitalisert Beirut, og framstår som heilskap som ei kjærleikserklæring til staden og menneska Condon fann vegen til, med stadsnære låttitlar som «Hadsel», «Melbu», og «Stokmarknes».

Eg bør vel nemne at nære vener av meg høyrer til i Condons nye nærmiljø i Vesterålen, slik at Hadsel ikkje er mitt første møte med verken pumpeorgelet, Hadsel kyrkje, staden eller menneska, noko som unekteleg gjer denne musikken ekstra nær for meg. Når det er sagt, tør eg påstå at om eg aldri før hadde høyrt Beirut eller kjent varmen frå desse nye heimlege omgivnadene godt, ville eg likevel ha plassert Hadsel på lista over dei finaste albuma som har kome ut i plateåret 2023.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Foto: National Archives, Maryland

Samfunn

Den uheldige sida av «ein velsigna invasjon»

REYKJAVÍK: På Island vart det registrert meir enn 800 kvinner som hadde kontakt med engelske eller amerikanske militære under krigen. Det var kontroversielt, og mange av kvinnene vart straffa på ulikt vis.

Ottar Fyllingsnes
Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Foto: National Archives, Maryland

Samfunn

Den uheldige sida av «ein velsigna invasjon»

REYKJAVÍK: På Island vart det registrert meir enn 800 kvinner som hadde kontakt med engelske eller amerikanske militære under krigen. Det var kontroversielt, og mange av kvinnene vart straffa på ulikt vis.

Ottar Fyllingsnes
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Foto: Lina Hindrum

BokMeldingar
Ingvild Bræin

Fadesar og fasadar

Roboten blir til mens vi ror.

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek  Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).

Foto: Ole Martin Wold / NTB

Ord om språkKunnskap
Kristin Fridtun

I rykk og napp

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Foto: Wildside

FilmMeldingar
Håkon Tveit

Roma – ein lukka by

Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis