Livet frå begge sider
Joni Mitchell-konserten frå Newport-festivalen i fjor er ute på plate.
Joni Mitchell på den 64. Grammy Awards-utdelinga i april i fjor.
Foto: Jordan Strauss / AP / NTB
Rock
Joni Mitchell:
Live at Newport
Rhino/Warner
Det er gode grunnar til å unngå eit klisjétungt uttrykk som «gåsehud» når ein skriv om musikk. Og likevel – sanninga er at eg kan kjenne huda trekkje seg saman og verte nuppete i møtet med opptaket frå konserten Joni Mitchell gjorde på Newport-festivalen i fjor sommar, då ho mot formidable odds vende tilbake til scenen etter at ho vart alvorleg sjuk sju år tidlegare.
I 2015 vart nemleg Mitchell sett tilbake av ei utposing i hjernen. Etterpå kunne ho verken gå eller snakke. At ho skulle dukke opp på ein scene igjen, var det vel ingen som torde å håpe på. Likevel var det akkurat det ho gjorde i fjor sommar, på den vidgjetne Newport-festivalen – den første konserten hennar på meir enn tjue år.
Eg kan hugse at eg rynka litt på nasen då dei første klippa dukka opp i sosiale medium i fjor, der den eine overgjekk den andre i emosjonelle utbrot – kor mange skulle dele med verda at dei måtte gråte ein skvett over dette mildt sagt uventa synet? Men sjølv ein grinebitar som eg måtte gi meg over. Det skulle berre nokre sekund til før tåra var der i augekroken.
Spotify live at newport joni mitchell
«Joni jam»
Dette er nemleg eit opptak det er uråd å lytte til utan å ta inn over seg kor ladd det er – av tung livserfaring, av sta livsvilje, av musikkens særeigne livskraft. Eit koppel av dyktige folk er med på scenen, med Brandi Carlile i spissen, og den første store augneblinken kjem alt før introduksjonen er over, idet det går opp for publikum at Mitchell sjølv er der.
Dramaturgien er perfekt. Carlile ber alle førestille seg at dei er i stova til Mitchell – sjå opp for alle orkideane! – og at dei no skal vere vitne til ein såkalla «Joni jam», kveldar der artisten i nyare tid har samla vener og musikarar i heimen sin, for å spele og syngje i lag. «How are we going to have a Joni Jam without our queen», spør Carlile. «We’re not!»
Perfekt balanse
Å flytte slike kveldar frå det private til det offentlege rommet er ikkje eit prosjekt utan risiko. Det kunne fort nok ha vorte kleint og rart, ein slags feilslått tributekonsert, prega av den heilt særeigne sentimentaliteten den amerikanske underhaldningsindustrien tidvis kan produsere. Slik gjekk det ikkje. Carlile og gjengen balanserer perfekt, for dette er både gjennomtenkt og spontant, vart og verdig – som når Mitchell, som altså ikkje var i stand til stort berre nokre få år før, spelar gitar på sitt umiskjennelege vis på instrumentalen «Just Like This Train» halvvegs uti settet.
Repertoaret er sett saman av klassiske Mitchell-komposisjonar (og ei framifrå tolking av Gershwins «Summertime»), høgdepunkt etter høgdepunkt. Skal denne lyttaren trekkje fram noko, må det vel verte «Both Sides Now», som først var å høyre på tampen av 1960-talet, då komponisten var i midten av tjueåra – ein song som rommar så mykje, og får ei heil rekkje nye tydingar framførte her, på festival, og no på plate, nokre månader før Joni Mitchell fyller 80 år i november.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Joni Mitchell:
Live at Newport
Rhino/Warner
Det er gode grunnar til å unngå eit klisjétungt uttrykk som «gåsehud» når ein skriv om musikk. Og likevel – sanninga er at eg kan kjenne huda trekkje seg saman og verte nuppete i møtet med opptaket frå konserten Joni Mitchell gjorde på Newport-festivalen i fjor sommar, då ho mot formidable odds vende tilbake til scenen etter at ho vart alvorleg sjuk sju år tidlegare.
I 2015 vart nemleg Mitchell sett tilbake av ei utposing i hjernen. Etterpå kunne ho verken gå eller snakke. At ho skulle dukke opp på ein scene igjen, var det vel ingen som torde å håpe på. Likevel var det akkurat det ho gjorde i fjor sommar, på den vidgjetne Newport-festivalen – den første konserten hennar på meir enn tjue år.
Eg kan hugse at eg rynka litt på nasen då dei første klippa dukka opp i sosiale medium i fjor, der den eine overgjekk den andre i emosjonelle utbrot – kor mange skulle dele med verda at dei måtte gråte ein skvett over dette mildt sagt uventa synet? Men sjølv ein grinebitar som eg måtte gi meg over. Det skulle berre nokre sekund til før tåra var der i augekroken.
Spotify live at newport joni mitchell
«Joni jam»
Dette er nemleg eit opptak det er uråd å lytte til utan å ta inn over seg kor ladd det er – av tung livserfaring, av sta livsvilje, av musikkens særeigne livskraft. Eit koppel av dyktige folk er med på scenen, med Brandi Carlile i spissen, og den første store augneblinken kjem alt før introduksjonen er over, idet det går opp for publikum at Mitchell sjølv er der.
Dramaturgien er perfekt. Carlile ber alle førestille seg at dei er i stova til Mitchell – sjå opp for alle orkideane! – og at dei no skal vere vitne til ein såkalla «Joni jam», kveldar der artisten i nyare tid har samla vener og musikarar i heimen sin, for å spele og syngje i lag. «How are we going to have a Joni Jam without our queen», spør Carlile. «We’re not!»
Perfekt balanse
Å flytte slike kveldar frå det private til det offentlege rommet er ikkje eit prosjekt utan risiko. Det kunne fort nok ha vorte kleint og rart, ein slags feilslått tributekonsert, prega av den heilt særeigne sentimentaliteten den amerikanske underhaldningsindustrien tidvis kan produsere. Slik gjekk det ikkje. Carlile og gjengen balanserer perfekt, for dette er både gjennomtenkt og spontant, vart og verdig – som når Mitchell, som altså ikkje var i stand til stort berre nokre få år før, spelar gitar på sitt umiskjennelege vis på instrumentalen «Just Like This Train» halvvegs uti settet.
Repertoaret er sett saman av klassiske Mitchell-komposisjonar (og ei framifrå tolking av Gershwins «Summertime»), høgdepunkt etter høgdepunkt. Skal denne lyttaren trekkje fram noko, må det vel verte «Both Sides Now», som først var å høyre på tampen av 1960-talet, då komponisten var i midten av tjueåra – ein song som rommar så mykje, og får ei heil rekkje nye tydingar framførte her, på festival, og no på plate, nokre månader før Joni Mitchell fyller 80 år i november.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Gukesh kan verta den klart yngste verdsmeisteren i historia. Carlsen var nesten fem år eldre då han vann kandidatturneringa og vart verdsmeister i 2013.
Foto: Maria Jemeljanova / Fide
«Sjølv har eg heller aldri sett ein så mogen 17-åring, korkje på eller utanfor sjakkbrettet.»
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.