Leit, og de skal finne
The Welcome Wagon er tilbake med sin milde lovsong.
Ekteparet Vito og Monique Aiuto utgjer duoen The Welcome Wagon.
Foto: Denny Renshaw
Gospel
The Welcome Wagon:
Esther
Asthmatic Kitty
Du bør banke på kjærleikens dør, heiter det i «Knocking on the Door of Love», eit nøkkelspor på Esther, det nye albumet frå The Welcome Wagon. For kva skjuler seg der? Songen smyg seg innpå deg, først med milde oppmodingar om å møte fortviling med bøn, før han opnar seg i lovsong med svaret: «Jesus, I stretch my hands to thee.» Det heile munnar ut i allsong og klapp og fyller stoverommet med gospel medan snøen dalar ned utanfor glaset.
Inderleg
Duoen The Welcome Wagon er ekteparet Vito og Monique Aiuto, busett i Brooklyn, der Vito er presbyteriansk pastor. Esther er det fjerde albumet frå dei to.
Det vil ikkje komme som ei overrasking for dei som har lytta til Sufjan Stevens, at han står som produsent, og at utgivinga kjem på hans plateselskap, for tankane går rett som det er til dei tidlege platene hans (høyr til dømes på det avsluttande sporet). Dette er inderlege songar, uttrykket er enkelt, med Vitos gitarklimpring, og to røyster kvar for seg og saman i harmoniar, men nokre innslag av piano, strykarar og messingblåsarar.
Under lyttinga til Esther kom eg til å tenkje på «On Celestial Music», eit essay av forfattaren Rick Moody som først vart publisert i eit tidsskrift vinteren 2007, og seinare kom i samlinga On Celestial Music (2012). Musikk er eit av dei få områda der vi opererer med eit ord som «sjel», skriv Moody, for heller ikkje dei sekulære protesterer på nemninga soul.
I utforskinga av «det himmelske» i ord og tonar skildrar forfattaren evna ein song kan ha til å rykkje oss ut av kvardagen. Han viser då mellom anna til Otis Reddings «Try a Little Tenderness» (1966), som han meiner gjer at vi får auge på noko som finst bakanfor, «beyond what we daily understand».
Når ein lyttar til The Welcome Wagon, får ein auge på musikken som fellesskap, som eit uttrykk for takksemd og trøyst – og som noko som løftar oss ut av det daglege. Ein song som «Consolation Blues» ber i seg ei omsorg for dei som har lagt mindre liv bak seg enn dei har framføre seg, og er med sin dempa glød typisk sympatisk.
Bibelord
Songane på Esther fann si form under pandemien og er kalla opp etter Monique Aiutos bestemor. Nokre gamle kassettopptak av henne som las frå Bibelen, vart viktige under innspelinga og har enkelte stader funne vegen rett inn i albumet. Passande, då, at plata sirklar rundt motiv som heim, familie og kjærleik. Bibelord kling med, mest eksplisitt i «Matthew 7:7», som er typisk for The Welcome Wagon i sin mangel på hokuspokus. Songane fortel det dei skal, rett fram.
Eg høyrer til mellom dei som vender tilbake til gospelmusikken med ujamne mellomrom, ikkje minst via omvegar, sidan populærmusikken har så sterke forankringar i tradisjonen. Av og til kjem det sterke påminningar om nett det, som då plateselskapet Dust to Digital i si tid gav ut samlinga Goodbye, Babylon (2003). Å gå frå The Welcome Wagon tilbake til den boksen er å få auge på eit slektstre som berre held fram med å skyte knoppar.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Gospel
The Welcome Wagon:
Esther
Asthmatic Kitty
Du bør banke på kjærleikens dør, heiter det i «Knocking on the Door of Love», eit nøkkelspor på Esther, det nye albumet frå The Welcome Wagon. For kva skjuler seg der? Songen smyg seg innpå deg, først med milde oppmodingar om å møte fortviling med bøn, før han opnar seg i lovsong med svaret: «Jesus, I stretch my hands to thee.» Det heile munnar ut i allsong og klapp og fyller stoverommet med gospel medan snøen dalar ned utanfor glaset.
Inderleg
Duoen The Welcome Wagon er ekteparet Vito og Monique Aiuto, busett i Brooklyn, der Vito er presbyteriansk pastor. Esther er det fjerde albumet frå dei to.
Det vil ikkje komme som ei overrasking for dei som har lytta til Sufjan Stevens, at han står som produsent, og at utgivinga kjem på hans plateselskap, for tankane går rett som det er til dei tidlege platene hans (høyr til dømes på det avsluttande sporet). Dette er inderlege songar, uttrykket er enkelt, med Vitos gitarklimpring, og to røyster kvar for seg og saman i harmoniar, men nokre innslag av piano, strykarar og messingblåsarar.
Under lyttinga til Esther kom eg til å tenkje på «On Celestial Music», eit essay av forfattaren Rick Moody som først vart publisert i eit tidsskrift vinteren 2007, og seinare kom i samlinga On Celestial Music (2012). Musikk er eit av dei få områda der vi opererer med eit ord som «sjel», skriv Moody, for heller ikkje dei sekulære protesterer på nemninga soul.
I utforskinga av «det himmelske» i ord og tonar skildrar forfattaren evna ein song kan ha til å rykkje oss ut av kvardagen. Han viser då mellom anna til Otis Reddings «Try a Little Tenderness» (1966), som han meiner gjer at vi får auge på noko som finst bakanfor, «beyond what we daily understand».
Når ein lyttar til The Welcome Wagon, får ein auge på musikken som fellesskap, som eit uttrykk for takksemd og trøyst – og som noko som løftar oss ut av det daglege. Ein song som «Consolation Blues» ber i seg ei omsorg for dei som har lagt mindre liv bak seg enn dei har framføre seg, og er med sin dempa glød typisk sympatisk.
Bibelord
Songane på Esther fann si form under pandemien og er kalla opp etter Monique Aiutos bestemor. Nokre gamle kassettopptak av henne som las frå Bibelen, vart viktige under innspelinga og har enkelte stader funne vegen rett inn i albumet. Passande, då, at plata sirklar rundt motiv som heim, familie og kjærleik. Bibelord kling med, mest eksplisitt i «Matthew 7:7», som er typisk for The Welcome Wagon i sin mangel på hokuspokus. Songane fortel det dei skal, rett fram.
Eg høyrer til mellom dei som vender tilbake til gospelmusikken med ujamne mellomrom, ikkje minst via omvegar, sidan populærmusikken har så sterke forankringar i tradisjonen. Av og til kjem det sterke påminningar om nett det, som då plateselskapet Dust to Digital i si tid gav ut samlinga Goodbye, Babylon (2003). Å gå frå The Welcome Wagon tilbake til den boksen er å få auge på eit slektstre som berre held fram med å skyte knoppar.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Gukesh kan verta den klart yngste verdsmeisteren i historia. Carlsen var nesten fem år eldre då han vann kandidatturneringa og vart verdsmeister i 2013.
Foto: Maria Jemeljanova / Fide
«Sjølv har eg heller aldri sett ein så mogen 17-åring, korkje på eller utanfor sjakkbrettet.»
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.