Konserterande
Ardinghello Ensemble spelar Mozarts fløytekvartettar med grannsemd.
Ardinghello Ensemble med fløytisten Karl Kaiser i midten.
Foto: Johannes Berger
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
Flute Quartets
Ardinghello Ensemble; Karl Kaiser, tverrfløyte. Brilliant Classics 2023.
Det var Joseph Haydn som etablerte strykekvartetten som tonegjevande kammermusikkform på 1760-talet. I samtidas språkbruk blei slike gjerne omtala som fiolinkvartettar, sidan alle dei fire instrumenta jo soknar til fiolinfamilien. Men stemma til fyrstefiolinen kunne òg komponerast for treblåseinstrument, til dømes obo, fagott, horn, klarinett eller tverrfløyte. Vanlegast var fløytekvartettar, der tverrfløyta erstatta fyrstefiolinen.
Tretverrfløyte
Wolfgang Amadeus Mozart skreiv minst fire slike fløytekvartettar, som det tyske Ardinghello Ensemble her har spelt inn med gruppas primus motor, Karl Kaiser. Både han og medmusikarane nyttar instrument som er rigga på historisk korrekt måte. Kaiser sjølv spelar på ein kopi av ei tverrfløyte frå 1790. Den er av tre og har færre klaffar enn moderne eksemplar av arten.
Men, som me høyrer på opningssporet, «Allegro»-satsen frå Fløytekvartett i D-dur, KV 285, er det kanskje spelestilen som tydelegast avslører det historiske: Kaiser unngår mest heilt å nytta vibrato. Tonen er sylindrisk og luftig, og særleg dei svake piano-partia har ein sylvaktig, skimrande klangkvalitet.
Eg likar Kaisers spelemåte, men stundom skulle eg ynskt meg noko større variasjon i grunnklangen hans. Særleg i dei snøgge satsane læt det litt for ufleksibelt. Intonasjonen hans er god, om me ser bort frå nokre få lange og svake tonar. I slike pianissimi intonerer han nemleg for lågt.
Romanse
Fløyta dominerer som regel lydleg over strykarane. Spesielt tydeleg er dette i andresatsen «Adagio» frå D-durkvartetten, som i røynda er ein slags gitarromanse. Styrkeakkompagnementet blir her ikkje spelt med boge, men pizzicato, altså ved å kneppa på strengene som på gitar.
D-durkvartetten er som komposisjon ganske konserterande, for fløyta briljerer som i ein solokonsert. Meir likeverdig stemmefordeling er det i Fløytekvartett i G-dur, KV 285a, der opningssatsen «Andante» verkar meir som ein symfoni enn ein solokonsert, med utsøkt dialog mellom alle fire instrumenta.
Den lengste satsen på plata høyrer me i Fløytekvartett i C-dur, KV 285b, som har eit Tema con variazioni der alle musikarane får syna seg fram i kvar sin variasjon over grunntemaet. Når Kaiser trer i bakgrunnen, får me endeleg oppleva kva strykarane i Ardinghello Ensemble faktisk er gode for. Fiolinisten Annette Rehberger og bratsjisten Sebastian Wohlfarth har plettfri intonasjon i duospelet, og cellisten Johannes Berger syner ei smittande speleglede når han innimellom får stiga ut or rolla som bass og tek del i det melodiske forløpet.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
Flute Quartets
Ardinghello Ensemble; Karl Kaiser, tverrfløyte. Brilliant Classics 2023.
Det var Joseph Haydn som etablerte strykekvartetten som tonegjevande kammermusikkform på 1760-talet. I samtidas språkbruk blei slike gjerne omtala som fiolinkvartettar, sidan alle dei fire instrumenta jo soknar til fiolinfamilien. Men stemma til fyrstefiolinen kunne òg komponerast for treblåseinstrument, til dømes obo, fagott, horn, klarinett eller tverrfløyte. Vanlegast var fløytekvartettar, der tverrfløyta erstatta fyrstefiolinen.
Tretverrfløyte
Wolfgang Amadeus Mozart skreiv minst fire slike fløytekvartettar, som det tyske Ardinghello Ensemble her har spelt inn med gruppas primus motor, Karl Kaiser. Både han og medmusikarane nyttar instrument som er rigga på historisk korrekt måte. Kaiser sjølv spelar på ein kopi av ei tverrfløyte frå 1790. Den er av tre og har færre klaffar enn moderne eksemplar av arten.
Men, som me høyrer på opningssporet, «Allegro»-satsen frå Fløytekvartett i D-dur, KV 285, er det kanskje spelestilen som tydelegast avslører det historiske: Kaiser unngår mest heilt å nytta vibrato. Tonen er sylindrisk og luftig, og særleg dei svake piano-partia har ein sylvaktig, skimrande klangkvalitet.
Eg likar Kaisers spelemåte, men stundom skulle eg ynskt meg noko større variasjon i grunnklangen hans. Særleg i dei snøgge satsane læt det litt for ufleksibelt. Intonasjonen hans er god, om me ser bort frå nokre få lange og svake tonar. I slike pianissimi intonerer han nemleg for lågt.
Romanse
Fløyta dominerer som regel lydleg over strykarane. Spesielt tydeleg er dette i andresatsen «Adagio» frå D-durkvartetten, som i røynda er ein slags gitarromanse. Styrkeakkompagnementet blir her ikkje spelt med boge, men pizzicato, altså ved å kneppa på strengene som på gitar.
D-durkvartetten er som komposisjon ganske konserterande, for fløyta briljerer som i ein solokonsert. Meir likeverdig stemmefordeling er det i Fløytekvartett i G-dur, KV 285a, der opningssatsen «Andante» verkar meir som ein symfoni enn ein solokonsert, med utsøkt dialog mellom alle fire instrumenta.
Den lengste satsen på plata høyrer me i Fløytekvartett i C-dur, KV 285b, som har eit Tema con variazioni der alle musikarane får syna seg fram i kvar sin variasjon over grunntemaet. Når Kaiser trer i bakgrunnen, får me endeleg oppleva kva strykarane i Ardinghello Ensemble faktisk er gode for. Fiolinisten Annette Rehberger og bratsjisten Sebastian Wohlfarth har plettfri intonasjon i duospelet, og cellisten Johannes Berger syner ei smittande speleglede når han innimellom får stiga ut or rolla som bass og tek del i det melodiske forløpet.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.