JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MusikkMeldingar

Inne på 512

William Eggleston inviterer oss inn – musikaren, ikkje fotografen.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
William Eggleston er ikkje musikar, men kjend som ein av dei store fotografane i det tjuande hundreåret.

William Eggleston er ikkje musikar, men kjend som ein av dei store fotografane i det tjuande hundreåret.

William Eggleston er ikkje musikar, men kjend som ein av dei store fotografane i det tjuande hundreåret.

William Eggleston er ikkje musikar, men kjend som ein av dei store fotografane i det tjuande hundreåret.

3186
20231124
3186
20231124

Instrumental

William Eggleston:

512

Secretly Canadian

Kva er det eigentleg som skjer der inne, bak døra til 512? Jau, der sit ein eldre mann ved tangentane, han leitar fram gamle tonar med fingrane, som om melodiane er klossar ein kan stable om på, eller plukke frå kvarandre og dele opp i bitar og plassere saman på nytt for å sjå kva som skjer.

84-åringen er ikkje musikar – snarare er William Eggleston kjend som ein av dei store fotografane i det tjuande hundreåret. Fleire vil endåtil hevde at det var han som verkeleg fekk fargefotografiet inn i kunstmuseet. Geoff Dyer skreiv ein gong at bileta til Eggleston ser ut som dei er tekne av ein marsbuar som mista returbilletten og enda med å arbeide i ei våpenforretning i ein småby utanfor Memphis. Ein plass må vel billetten liggje, skriv Dyer i The Ongoing Moment (2005) – og i helgane leitar marsbuaren på ein tilfeldig, omhyggeleg måte som verkar overrumplande på ein etterforskar med meir tradisjonelle metodar.

Om du ikkje kjenner til bileta, vil eit aldri så lite internettsøk vil gi deg ein idé om kva Dyer meiner, etter kvart som fotografia Eggleston har teke i dei amerikanske sørstatane, rullar over skjermen. Sitatet, som nok også fortel noko om Dyers eigen arbeidsmåte, kom i tankane då eg lytta til 512, plata Eggleston har gitt ut i haust. «Tilfeldig» og «omhyggeleg» – orda vert ikkje så ofte plasserte side om side, men det er ein typisk velvald konstellasjon frå Dyers side som kanskje også seier noko om musikaren Eggleston, i alle fall den vi møter på 512.

Sitjande ved Bösendorfer-flygelet sitt finn nemleg Eggleston vegen til fire låtar frå standardrepertoaret – «Ol’ Man River», «Smoke Gets In Your Eyes», «Over the Rainbow» og «Onward Christian Soldiers» – som han kombinerer med ein innleiande improvisasjon og eit stykke som har fått tittelen «That’s Some Robert Burns». Dette kan høyrast i overkant nostalgisk ut, men slik vert det ikkje – snarare er det som om Eggleston løftar melodiane opp i lyset og studerer dei og ser kva dei kan romme. Nokre ganske prominente gjester tilfører små, men vesentlege nyansar: Sam Amidon er med på både fele, banjo og gitar, og Leo Abrahams på synth, orgel og elgitar. I anslaget er Brian Eno på plass med bjeller. Matana Roberts hentar fram saksofonen på «Smoke Gets In Your Eyes», og på «Onward Christian Soldiers» trengst det bass (Mikele Montolli) og trommer (Seb Rochford).

512 er ikkje den første utgivinga frå Eggleston. I 2017 kom Musik, der han boltra seg på sitt digitale keyboard, ei samling med variasjonar som blanda impulsar frå folk, country, gospel og den amerikanske songboka med Händel og Bach. Mellom slaga var det plass til litt pianospel, og ein meir enn eit kvarter lang improvisasjon mot slutten av albumet gav ein indikasjon på kva som var i vente med 512. Det er fascinerande å høyre ei kreativ kraft utfalde seg utforskande i eit anna medium enn det vi tradisjonelt knyter kunstnarskapet til – og eg er glad Eggleston fann vegen til tangentane igjen.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Instrumental

William Eggleston:

512

Secretly Canadian

Kva er det eigentleg som skjer der inne, bak døra til 512? Jau, der sit ein eldre mann ved tangentane, han leitar fram gamle tonar med fingrane, som om melodiane er klossar ein kan stable om på, eller plukke frå kvarandre og dele opp i bitar og plassere saman på nytt for å sjå kva som skjer.

84-åringen er ikkje musikar – snarare er William Eggleston kjend som ein av dei store fotografane i det tjuande hundreåret. Fleire vil endåtil hevde at det var han som verkeleg fekk fargefotografiet inn i kunstmuseet. Geoff Dyer skreiv ein gong at bileta til Eggleston ser ut som dei er tekne av ein marsbuar som mista returbilletten og enda med å arbeide i ei våpenforretning i ein småby utanfor Memphis. Ein plass må vel billetten liggje, skriv Dyer i The Ongoing Moment (2005) – og i helgane leitar marsbuaren på ein tilfeldig, omhyggeleg måte som verkar overrumplande på ein etterforskar med meir tradisjonelle metodar.

Om du ikkje kjenner til bileta, vil eit aldri så lite internettsøk vil gi deg ein idé om kva Dyer meiner, etter kvart som fotografia Eggleston har teke i dei amerikanske sørstatane, rullar over skjermen. Sitatet, som nok også fortel noko om Dyers eigen arbeidsmåte, kom i tankane då eg lytta til 512, plata Eggleston har gitt ut i haust. «Tilfeldig» og «omhyggeleg» – orda vert ikkje så ofte plasserte side om side, men det er ein typisk velvald konstellasjon frå Dyers side som kanskje også seier noko om musikaren Eggleston, i alle fall den vi møter på 512.

Sitjande ved Bösendorfer-flygelet sitt finn nemleg Eggleston vegen til fire låtar frå standardrepertoaret – «Ol’ Man River», «Smoke Gets In Your Eyes», «Over the Rainbow» og «Onward Christian Soldiers» – som han kombinerer med ein innleiande improvisasjon og eit stykke som har fått tittelen «That’s Some Robert Burns». Dette kan høyrast i overkant nostalgisk ut, men slik vert det ikkje – snarare er det som om Eggleston løftar melodiane opp i lyset og studerer dei og ser kva dei kan romme. Nokre ganske prominente gjester tilfører små, men vesentlege nyansar: Sam Amidon er med på både fele, banjo og gitar, og Leo Abrahams på synth, orgel og elgitar. I anslaget er Brian Eno på plass med bjeller. Matana Roberts hentar fram saksofonen på «Smoke Gets In Your Eyes», og på «Onward Christian Soldiers» trengst det bass (Mikele Montolli) og trommer (Seb Rochford).

512 er ikkje den første utgivinga frå Eggleston. I 2017 kom Musik, der han boltra seg på sitt digitale keyboard, ei samling med variasjonar som blanda impulsar frå folk, country, gospel og den amerikanske songboka med Händel og Bach. Mellom slaga var det plass til litt pianospel, og ein meir enn eit kvarter lang improvisasjon mot slutten av albumet gav ein indikasjon på kva som var i vente med 512. Det er fascinerande å høyre ei kreativ kraft utfalde seg utforskande i eit anna medium enn det vi tradisjonelt knyter kunstnarskapet til – og eg er glad Eggleston fann vegen til tangentane igjen.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Foto: National Archives, Maryland

Samfunn

Den uheldige sida av «ein velsigna invasjon»

REYKJAVÍK: På Island vart det registrert meir enn 800 kvinner som hadde kontakt med engelske eller amerikanske militære under krigen. Det var kontroversielt, og mange av kvinnene vart straffa på ulikt vis.

Ottar Fyllingsnes
Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Foto: National Archives, Maryland

Samfunn

Den uheldige sida av «ein velsigna invasjon»

REYKJAVÍK: På Island vart det registrert meir enn 800 kvinner som hadde kontakt med engelske eller amerikanske militære under krigen. Det var kontroversielt, og mange av kvinnene vart straffa på ulikt vis.

Ottar Fyllingsnes
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Foto: Lina Hindrum

BokMeldingar
Ingvild Bræin

Fadesar og fasadar

Roboten blir til mens vi ror.

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek  Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).

Foto: Ole Martin Wold / NTB

Ord om språkKunnskap
Kristin Fridtun

I rykk og napp

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Foto: Wildside

FilmMeldingar
Håkon Tveit

Roma – ein lukka by

Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis