Hiphop med hestekrefter
Megan Thee Stallion tar det piano med aggressivt anslag.
Megan Thee Stallion då ho spelte på Wireless-festivalen i London 8. juli i år.
Foto: David Cliff / Invision / AP / NTB
Hiphop
Megan Thee
Stallion:
Traumazine
300 Entertainment / 1501 Certified
Den texanske rapparen Megan Thee Stallion har dei siste åra markert seg som ein svært interessant ung hiphopartist. Magasinet Time sette henne like gjerne på si liste over dei hundre mest påverknadssrike menneska i 2020 – gjennom til dømes bidrag til Cardi Bs «WAP» frå 2020 og hennar eigen hardtslåande antipatriarkalske monstrum av ein låt (og musikkvideo), «Thoth Shit» – ein av fjorårsfavorittane til denne meldaren. Begge låtane (og videoane) skapte furore i konservative krinsar: Stallion er nemleg engasjert i saker som antirasisme, kjønnsfridom og kroppspositivitet.
Traumazine er Stallions tredje (eller – om ein høyrer på advokatane til plateselskapet 1501 Certified Entertainments definisjon av kva eit album er – andre) studioalbum. I 2021 blei Stallion den andre kvinnelege rapparen til å vinne Grammy for beste artist; den første var Lauryn Hill i 1999.
Og arven etter Hill er tydeleg på Traumazine, dominert av konsise, «perkussive» beats og aggressiv, men likevel oppløftande lyrikk. Her er dei mest hardtslåande låtane silkemjuke og dei rolegaste knallharde. Sjølv når Traumazine tar det piano, går det unna. Sjeldan har eg høyrt så enkel pianoklunking framstå så aggressiv som på «Gift & Curse».
Megan Thee Stallion leverer klare antijantelovmeldingar med tydeleg diksjon og kompakt anslag i stemma: høg attack, som ein seier på musikkproduksjonsspråket. Men det er berre undertrykkande verdiar som blir angripne her: Høyr berre på låta «Superstar» og la deg sjølv bli mint om at du er ei stjerne.
Megan Thee Stallion er elles utdanna i helseadministrasjon, og det er lett å høyre at Traumazine er bra for helsa.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, DJ, trommeslagar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Hiphop
Megan Thee
Stallion:
Traumazine
300 Entertainment / 1501 Certified
Den texanske rapparen Megan Thee Stallion har dei siste åra markert seg som ein svært interessant ung hiphopartist. Magasinet Time sette henne like gjerne på si liste over dei hundre mest påverknadssrike menneska i 2020 – gjennom til dømes bidrag til Cardi Bs «WAP» frå 2020 og hennar eigen hardtslåande antipatriarkalske monstrum av ein låt (og musikkvideo), «Thoth Shit» – ein av fjorårsfavorittane til denne meldaren. Begge låtane (og videoane) skapte furore i konservative krinsar: Stallion er nemleg engasjert i saker som antirasisme, kjønnsfridom og kroppspositivitet.
Traumazine er Stallions tredje (eller – om ein høyrer på advokatane til plateselskapet 1501 Certified Entertainments definisjon av kva eit album er – andre) studioalbum. I 2021 blei Stallion den andre kvinnelege rapparen til å vinne Grammy for beste artist; den første var Lauryn Hill i 1999.
Og arven etter Hill er tydeleg på Traumazine, dominert av konsise, «perkussive» beats og aggressiv, men likevel oppløftande lyrikk. Her er dei mest hardtslåande låtane silkemjuke og dei rolegaste knallharde. Sjølv når Traumazine tar det piano, går det unna. Sjeldan har eg høyrt så enkel pianoklunking framstå så aggressiv som på «Gift & Curse».
Megan Thee Stallion leverer klare antijantelovmeldingar med tydeleg diksjon og kompakt anslag i stemma: høg attack, som ein seier på musikkproduksjonsspråket. Men det er berre undertrykkande verdiar som blir angripne her: Høyr berre på låta «Superstar» og la deg sjølv bli mint om at du er ei stjerne.
Megan Thee Stallion er elles utdanna i helseadministrasjon, og det er lett å høyre at Traumazine er bra for helsa.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, DJ, trommeslagar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.