Gi meg eit boblebad, folkens
Har Wet Leg laga årets herlegaste plate?
Vi hadde ikkje andre ambisjonar enn å spele nokre tøysete songar, sa Hester Chambers til New York Times nyleg, her i fanget til kollega Rhian Teasdale.
Foto: Hollie Fernando / Domino Music
Rock
Wet Leg:
Wet Leg
Domino / Playground
«I checked my phone/ and now I’m inside it», heiter det i ein av låtane på debutalbumet Wet Leg, frå duoen med same namn. «Oh No» skildrar ganske så presist korleis timane kan gå opp i luft med telefonen i hendene: «Oh no/ Suck the life from my eyes/ it feels nice/ I’m scrolling.»
Wet Leg er ei plate proppfull av slike observasjonar, framførte i uimotståelege, snertne rockelåtar med forgreiningar inn i new wave-musikken. Eg har lytta og nikka og ledd ein del over desse songane, som ganske treffsikkert får fram situasjonar og stemningar som er så altfor lette å kjenne att – til dømes når ein står der, på ein fest, og tenkjer: Kvifor er eg eigentleg her? «I don’t wanna follow you on the ’gram/ I don’t wanna listen to your band,/ I don’t know why I haven’t left yet,» heiter det i «Angelica».
Gitar og song
Chambers og Teasdale er begge i slutten av tjueåra, kjem frå Isle of Wight og spelar gitar og syng. Forteljinga om den bråe suksessen til Wet Leg er (i alle fall så langt) herleg usannsynleg, for det er ikkje mange band som får avtale med Domino Records basert på nokre få songar på ei privat SoundCloud-side, i alle fall ikkje om dei er milevis unna verdas musikkmetropolar.
Førstelåten «Chaise Lounge» har vorte avspelt ganske mange fleire gonger enn det Hester Chambers og Rhian Teasdale hadde drøymt om, og vart omfamna av alskens stjerner og radiovertar då han først dukka opp.
«Vi hadde ikkje ambisjonar om noko anna enn å spele nokre litt tøysete songar», sa Chambers for nokre veker sidan til New York Times, som etter ein konsert på Manhattan syntest det var kjekt til ei forandring å ha publikum i salen, for det hadde ho ikkje vore bortskjemd med før.
Skrått blikk
Trist musikk for festfolk og festmusikk for triste folk – slik har Teasdale og Chambers sjølve karakterisert det dei lagar. Livet har sine sider, og Wet Leg er innom fleire av dei i løpet av desse tolv kontante, kjappe låtane. Musikken har noko av den same kvaliteten som god standupkomedie, med skrått blikk på kvardagen i poengterte, effektive verseliner.
Det teiknar seg etter kvart eit bilete av at mykje av det du har høgast forventning til, viser seg å vere mest oppskrytt. Eg veit ikkje om dette er livet eg såg føre meg at eg skulle leve, heiter det i avsluttande «Too Late Now», før følgjande ganske uimotståelege tirade: «I don’t need no dating app/ to tell me if I look like crap/ to tell me if I’m thin or fat/ to tell me should I shave my rat/ I don’t need no radio, no MTV, no BBC/ I just need a bubble bath/ to set me on a higher path.» Til det seier vi amen og kryssar av i kalenderen at desse damene dukkar opp på Loaded-festivalen i Oslo i juni.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Wet Leg:
Wet Leg
Domino / Playground
«I checked my phone/ and now I’m inside it», heiter det i ein av låtane på debutalbumet Wet Leg, frå duoen med same namn. «Oh No» skildrar ganske så presist korleis timane kan gå opp i luft med telefonen i hendene: «Oh no/ Suck the life from my eyes/ it feels nice/ I’m scrolling.»
Wet Leg er ei plate proppfull av slike observasjonar, framførte i uimotståelege, snertne rockelåtar med forgreiningar inn i new wave-musikken. Eg har lytta og nikka og ledd ein del over desse songane, som ganske treffsikkert får fram situasjonar og stemningar som er så altfor lette å kjenne att – til dømes når ein står der, på ein fest, og tenkjer: Kvifor er eg eigentleg her? «I don’t wanna follow you on the ’gram/ I don’t wanna listen to your band,/ I don’t know why I haven’t left yet,» heiter det i «Angelica».
Gitar og song
Chambers og Teasdale er begge i slutten av tjueåra, kjem frå Isle of Wight og spelar gitar og syng. Forteljinga om den bråe suksessen til Wet Leg er (i alle fall så langt) herleg usannsynleg, for det er ikkje mange band som får avtale med Domino Records basert på nokre få songar på ei privat SoundCloud-side, i alle fall ikkje om dei er milevis unna verdas musikkmetropolar.
Førstelåten «Chaise Lounge» har vorte avspelt ganske mange fleire gonger enn det Hester Chambers og Rhian Teasdale hadde drøymt om, og vart omfamna av alskens stjerner og radiovertar då han først dukka opp.
«Vi hadde ikkje ambisjonar om noko anna enn å spele nokre litt tøysete songar», sa Chambers for nokre veker sidan til New York Times, som etter ein konsert på Manhattan syntest det var kjekt til ei forandring å ha publikum i salen, for det hadde ho ikkje vore bortskjemd med før.
Skrått blikk
Trist musikk for festfolk og festmusikk for triste folk – slik har Teasdale og Chambers sjølve karakterisert det dei lagar. Livet har sine sider, og Wet Leg er innom fleire av dei i løpet av desse tolv kontante, kjappe låtane. Musikken har noko av den same kvaliteten som god standupkomedie, med skrått blikk på kvardagen i poengterte, effektive verseliner.
Det teiknar seg etter kvart eit bilete av at mykje av det du har høgast forventning til, viser seg å vere mest oppskrytt. Eg veit ikkje om dette er livet eg såg føre meg at eg skulle leve, heiter det i avsluttande «Too Late Now», før følgjande ganske uimotståelege tirade: «I don’t need no dating app/ to tell me if I look like crap/ to tell me if I’m thin or fat/ to tell me should I shave my rat/ I don’t need no radio, no MTV, no BBC/ I just need a bubble bath/ to set me on a higher path.» Til det seier vi amen og kryssar av i kalenderen at desse damene dukkar opp på Loaded-festivalen i Oslo i juni.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.