Fullspektrums popsongdagbok
Dirt Femme er ei kjenslemessig berg-og-dal-bane som gir magesug, bakoversveis og gåsehud.
Tove Lo minner oss på kva popmusikk kan vere og gjere, skriv Rasmus Hungnes.
Pressefoto
Pop
Tove Lo:
Dirt Femme
Pretty Swede Records
Tove Lo har blitt kalla «Sveriges mørkaste pop-eksportartikkel» av Rolling Stone, og hennar femte album er ei påminning om kva popmusikk kan vere og gjere: Musikken er ultrafengjande og songbar, med eit rått, personleg uttrykk, og Dirt Femme dekkjer breidda i det emosjonelle spekteret så det ljomar mellom dei høgaste toppar og djupaste dalar i sjelslivet.
Musikken er fengjande og ofte svært dansbar, medan «balladane», der Lo briljerer med si fulle stemmeprakt over meir flytande, reint ekspressive arrangement, er til å bli slått i bakken av. Når ein lyttar til (eller ser – albumet har ein tilhøyrande film som kan søkjast opp på YouTube) Dirt Femme, skal det godt gjerast å unngå kjensla av at det ein høyrer på, er ei lyddagbok skriven i tydeleg, men særprega og ekspressiv handskrift. Dette er heilproff, elektronisk pop prega av massiv menneskelegdom.
«True Romance» er ein djup, mordarisk ballade oppkalla etter filmen frå 1993, og Los antrekk i den tilhøyrande videoscena speler på den kvinnelege hovudpersonens turkise og flekkete kuskinnklede. Låten som følgjer, «Grapefruit», tek tak i det å ikkje like lekamen ein ser i spegelen, og den frittståande musikkvideoen til songen utfordrar kroppsideala vi blir mentalt tvangsfôra med av reklame, rask moteindustri og alskens institusjonar som tener på objektivisering av menneskekroppen på effektivt vis. Det skulle ikkje vore naudsynt (alle er vakre), men det totale kroppsbiletekomplekset ser dessverre ut til å vere verre enn nokosinne.
Alle låtane – kvart kapittel eller innlegg – på Dirt Femme har særpreg og står godt på eigne bein, samstundes som dei passar saman som brikker i eit puslespel og dannar eit heilskapleg emosjonelt landskapsmåleri.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar, DJ og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Pop
Tove Lo:
Dirt Femme
Pretty Swede Records
Tove Lo har blitt kalla «Sveriges mørkaste pop-eksportartikkel» av Rolling Stone, og hennar femte album er ei påminning om kva popmusikk kan vere og gjere: Musikken er ultrafengjande og songbar, med eit rått, personleg uttrykk, og Dirt Femme dekkjer breidda i det emosjonelle spekteret så det ljomar mellom dei høgaste toppar og djupaste dalar i sjelslivet.
Musikken er fengjande og ofte svært dansbar, medan «balladane», der Lo briljerer med si fulle stemmeprakt over meir flytande, reint ekspressive arrangement, er til å bli slått i bakken av. Når ein lyttar til (eller ser – albumet har ein tilhøyrande film som kan søkjast opp på YouTube) Dirt Femme, skal det godt gjerast å unngå kjensla av at det ein høyrer på, er ei lyddagbok skriven i tydeleg, men særprega og ekspressiv handskrift. Dette er heilproff, elektronisk pop prega av massiv menneskelegdom.
«True Romance» er ein djup, mordarisk ballade oppkalla etter filmen frå 1993, og Los antrekk i den tilhøyrande videoscena speler på den kvinnelege hovudpersonens turkise og flekkete kuskinnklede. Låten som følgjer, «Grapefruit», tek tak i det å ikkje like lekamen ein ser i spegelen, og den frittståande musikkvideoen til songen utfordrar kroppsideala vi blir mentalt tvangsfôra med av reklame, rask moteindustri og alskens institusjonar som tener på objektivisering av menneskekroppen på effektivt vis. Det skulle ikkje vore naudsynt (alle er vakre), men det totale kroppsbiletekomplekset ser dessverre ut til å vere verre enn nokosinne.
Alle låtane – kvart kapittel eller innlegg – på Dirt Femme har særpreg og står godt på eigne bein, samstundes som dei passar saman som brikker i eit puslespel og dannar eit heilskapleg emosjonelt landskapsmåleri.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar, DJ og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.