Friske tennpluggar
Sparks er både på høggir og i storform på sitt 25. album.
Pop
Sparks:
The Girl Is Crying In Her Latte
Island
Det amerikanske kunstpopbandet Sparks, leia av brørne Ron og Russell Mae, er inne i sitt sjette tiår. The Girl Is Crying In Her Latte, det 25. studioalbumet deira sidan debuten i 1971, syner at brørne – høvesvis 74 og 77 år unge – stadig har alle tennpluggane i behald. Og vel så det.
Sparks’ bitande, men positivt ladde satire er påtakeleg frå første stund: Teksten i opnings- og tittelsporet, ein industrial-electro-pop-song full av (uforløyst) spenning, er eit presist døme på bandets finesse og underfundige skråblikk på eksistensen.
Ein café latte- og tårevåt augneblunk blir skildra ad infinitum og absurdum over eit blomstrande og detaljert arrangement med basstrommepedalen planta solid i dansegolvet: Gradvis, nærast umerkeleg, er det som om dei zoomar ut frå mjølkeskummet til eit planetarisk fugleperspektiv, og rett som det var, har kaféscenen blitt eit krystallklart bilete på at suksess i forbrukarsamfunnet ikkje – i motsetnad til musikkvideoen, der Cate Blanchett framfører ein forvitneleg dans i gul dress – er vegen til lukke.
«We Go Dancing» er ein atonal militærparademarsj med totalitær statsleiar som diktatorisk DJ og koreograf; på den oppstemde alternativpunkrocklåten «Nothing Is As Good As They Say It Is» forklarar eit 22 timar gamalt spedbarn at kvaliteten på verda utanfor livmora er heller skuffande.
The Girl Is Crying In Her Latte held på si side høg kvalitet. Albumet er ein forvitneleg musikalsk kabaret der Sparks drar nytte av spennvidda i gigantisk produksjon og lang erfaring. Her er det rasande festleg og hjarteskjerande kunstpop frå høgste hylle frå ende til både den eine og andre annan.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Pop
Sparks:
The Girl Is Crying In Her Latte
Island
Det amerikanske kunstpopbandet Sparks, leia av brørne Ron og Russell Mae, er inne i sitt sjette tiår. The Girl Is Crying In Her Latte, det 25. studioalbumet deira sidan debuten i 1971, syner at brørne – høvesvis 74 og 77 år unge – stadig har alle tennpluggane i behald. Og vel så det.
Sparks’ bitande, men positivt ladde satire er påtakeleg frå første stund: Teksten i opnings- og tittelsporet, ein industrial-electro-pop-song full av (uforløyst) spenning, er eit presist døme på bandets finesse og underfundige skråblikk på eksistensen.
Ein café latte- og tårevåt augneblunk blir skildra ad infinitum og absurdum over eit blomstrande og detaljert arrangement med basstrommepedalen planta solid i dansegolvet: Gradvis, nærast umerkeleg, er det som om dei zoomar ut frå mjølkeskummet til eit planetarisk fugleperspektiv, og rett som det var, har kaféscenen blitt eit krystallklart bilete på at suksess i forbrukarsamfunnet ikkje – i motsetnad til musikkvideoen, der Cate Blanchett framfører ein forvitneleg dans i gul dress – er vegen til lukke.
«We Go Dancing» er ein atonal militærparademarsj med totalitær statsleiar som diktatorisk DJ og koreograf; på den oppstemde alternativpunkrocklåten «Nothing Is As Good As They Say It Is» forklarar eit 22 timar gamalt spedbarn at kvaliteten på verda utanfor livmora er heller skuffande.
The Girl Is Crying In Her Latte held på si side høg kvalitet. Albumet er ein forvitneleg musikalsk kabaret der Sparks drar nytte av spennvidda i gigantisk produksjon og lang erfaring. Her er det rasande festleg og hjarteskjerande kunstpop frå høgste hylle frå ende til både den eine og andre annan.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse utgjer trioen med namnet I Like to Sleep.
Foto: Sigrid Erdal
Spanande klangunivers
Trondheimstrioen har laga ei mangfaldig plate.
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.