JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MusikkMeldingar

Eld og ånd

Chiaroscuro Quartet har vitja Bergen med tidlegromantisk repertoar.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Chiaroscuro Quartet spelar på kopiar av strykeinstrument frå kring 1800.

Chiaroscuro Quartet spelar på kopiar av strykeinstrument frå kring 1800.

Foto: Eva Vermandel

Chiaroscuro Quartet spelar på kopiar av strykeinstrument frå kring 1800.

Chiaroscuro Quartet spelar på kopiar av strykeinstrument frå kring 1800.

Foto: Eva Vermandel

6645
20230210
6645
20230210

Kammerkonsert

Franz Schubert, Felix Mendelssohn Bartholdy:

Strykekvartettar

Chiaroscuro Quartet. Alina Ibragimova og Pablo Hernán Benedí, fiolin; Emilie Hörnlund, bratsj; Claire Thirion, cello.
Opus 16 i Bergen, onsdag 1. februar

Eg er ikkje i tvil om kva som var høgdepunktet under Bergens Kammermusikkforenings konsert med ensemblet Chiaroscuro Quartet: Austerrikaren Franz Schuberts store Strykekvartett nr. 15 i G-dur, D 887. Denne aller siste strykekvartetten han skreiv, fylte heile konsertens andre avdeling. Musikarane hadde spelt seg varme. Dei hadde intenst nærvære på scenen og lét som éin stor klangkropp, samstundes som den musikalske dialogen – måten ensemblemedlemene vekselvis framheva temaa og motstemmene på – skapte eit tonande drama. Med andre ord: Dette var romantisk kvartettkunst på sitt aller beste.

Lys og mørker

Men lat oss byrja med byrjinga. Tre verk av to komponistar stod på programmet. Det opna med Schuberts «Kvartettsats» i c-moll, D 703. Stykket frå 1820 var tenkt som fyrstesats i ein kvartett som aldri blei fullført. Satsen er såleis eit fragment, sjølv om fyrstesatsen i slike firesatsige verk vanlegvis er den viktigaste og difor fint kan nytast separat. Me kan samanlikna det med ei antikk søyle av den doriske eller korintiske sorten der berre søylehovudet er overlevert, og søylehovuda er jo det mest forseggjorde ved slike steinhoggararbeid.

Satsen opnar djupt romantisk, med eit jagande, ottesamt hovudtema i moll som snart glir over i skinande dur. Den stadige kontrasteringa mellom lys og mørker, mellom lyrisk eufori og omskifteleg otte, skaper den spenninga som er så typisk for Schuberts mogne periode. Ensemblet levde her opp til namnet sitt: Chiaroscuro, eit italiensk omgrep frå målarkunsten som tyder «lyst-mørkt», er teknikken som nettopp framhevar desse kontrastane. Ser ein på eit Caravaggio-måleri, til dømes «Matteus’ kalling» eller «Paulus’ omvending», blir det tydeleg kva som er meint.

Bråmogen tyskar

Schuberts kvartettsats varer berre i underkant av ti minuttar. Det tok litt tid før Chiaroscuro Quartet fann tonen, både når det galt det tekniske og uttrykket. Best merka ein det hjå fyrstefiolinisten Alina Ibragimova, som i pianissimopartia (særleg dei snøgge) stundom ikkje fekk bogen til å «ta» skikkeleg i strengene, med diffuse ansatsar og ditto intonasjon som resultat.

I opninga av det andre verket på programmet, Felix Mendelssohns Strykekvartett i a-moll, op. 13, byrja ting å sitja som dei skulle. Denne bråmogne tyskaren – eit ekte Wunderkind – var berre 18 då han komponerte stykket. Med det prova han at han både meistra kvartettkunstens wienerklassike komposisjonsteknikk à la Haydn og Mozart og hadde teke inn over seg Beethovens nye, djupt kjensleladde uttrykksform. Kvartetten blei elles til rett etter at Beethoven døydde i 1827.

Syklisk

Chiaroscuro Quartet spelar på kopiar av strykeinstrument frå tidlegromantikken, med tidsriktige bogar og tarmstrenger (i staden for moderne stålstrenger). Den klanglege klårleiken og fintmerkande artikulasjonen dette mogleggjer, kom best til sin rett i Mendelssohn-kvartetten. Stykket er eit tidleg døme på såkalla syklisk form, som tyder at musikalske tema frå éin sats kjem att i andre satsar og slik skaper ein indre samanheng i verket.

Det sameinande temaet i a-mollkvartetten er henta frå eit av Mendelssohns vokalverk, nemleg kjærleikssongen «Frage. ‘Ist es wahr’» (til norsk «Spørsmål. ‘Er det sant’). Kvartetten opnar med denne melodien, som er ein slags song utan ord – som musikarane greidde å forma naturleg, som eit spørsmål. Andresatsen «Adagio» opnar konvensjonelt romantisk, men går snart over i ein fugeaktig del der temaet også har eit spørjande tonefall. Dette «spørsmålet» kling elles lite optimistisk, eigentleg mest som eit sukk.

Spelet var her presist retorisk og raffinert artikulert. Men celloen kunne gjerne spelt sterkare og slik skapt eit tydlegare bassfundament for harmoniane. Tredjesatsen «Intermezzo» er den mest optimistiske – og utgjer ein markant kontrast til sistesatsen, som tek til med eit slags instrumentalt resitativ, framført med nerve som i ein tragisk opera.

60 verk per år

Men høgdepunktet kom altså etter pausen: Schuberts alt nemnde Strykekvartett nr. 15 i G-dur, som med sine 45 minuttar har eit omfang som ein symfoni. Han blei til sommaren 1826, dryge to år før komponisten døydde, svekt av syfilis, berre 31 år gamal.

Wienaren Schubert kom frå beskjedne kår. Faren var skulemeister og mora kokk før ho gifte seg, så ulikt bankiersonen Mendelssohn måtte han kjempa seg fram i livet og kunsten. Trass i sjukdom og notoriske pengeproblem er han blitt ståande som ein av dei mest produktive komponistane nokosinne, med nærare tusen verk, kring 60 verk per år i perioden han var verksam, altså. For meg er han, saman med Mozart, ein av komponistane som lokkar til kontrafaktisk musikkhistorietenking: Kor annleis hadde vel ikkje musikksoga arta seg om desse hadde fått leva og skapa i 30 år til?

Myten om Schubert som underkjent geni stemmer berre delvis. Særleg kunstsongane hans med klaverakkompagnement, det tyskarane kallar Lieder (som han laga minst 600 av), var populære i samtida. Syklusar som Die Schöne Müllerin og Winterreise konstituerte denne musikkforma. Men med dei store instrumentalverka hadde han vanskelegare for å nå ut. Musikkforleggjarane nølte med å prenta komposisjonane hans.

Melankolsk skjær

G-dur-kvartetten, til dømes, blei ikkje utgjeven før dryge 20 år etter Schuberts død. Han er ikkje mellom dei oftast framførte strykekvartettane hans – kan hende av di verket er så krevjande, for både utøvarar og lyttarar. Men Chiaroscuro Quartet klarte det: å halda på konsentrasjonen og samanhengen gjennom dei lange satsane der stemningsskifta ofte utspelar seg i løpet av få taktar. Me høyrer det i opninga av fyrstesatsen «Allegro molto moderato», som varer i nesten 22 minuttar. Dette er like lenge som ein heil strykekvartett av Haydn, som var det wienarane var vane med den gongen.

Eg elskar Mendelssohn. Likevel har hans kvartett stundom noko akademisk ved seg – ein merkar at dette er ein ung og danna komponist som ynskjer å bli forstått og difor komponerer tydeleg. Schubert, derimot, talar eit kompromisslaust kjenslespråk. Her er eld og ånd, men òg wiensk eleganse. Denne elegansen er likevel tvitydig, med skjær av den melankolien outsideren som er pent oppkledd og send på ball, alltid vil kjenna på. Andresatsen «Andante un poco moto» uttrykkjer dette i sum.

Sjur Haga Bringeland

Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Kammerkonsert

Franz Schubert, Felix Mendelssohn Bartholdy:

Strykekvartettar

Chiaroscuro Quartet. Alina Ibragimova og Pablo Hernán Benedí, fiolin; Emilie Hörnlund, bratsj; Claire Thirion, cello.
Opus 16 i Bergen, onsdag 1. februar

Eg er ikkje i tvil om kva som var høgdepunktet under Bergens Kammermusikkforenings konsert med ensemblet Chiaroscuro Quartet: Austerrikaren Franz Schuberts store Strykekvartett nr. 15 i G-dur, D 887. Denne aller siste strykekvartetten han skreiv, fylte heile konsertens andre avdeling. Musikarane hadde spelt seg varme. Dei hadde intenst nærvære på scenen og lét som éin stor klangkropp, samstundes som den musikalske dialogen – måten ensemblemedlemene vekselvis framheva temaa og motstemmene på – skapte eit tonande drama. Med andre ord: Dette var romantisk kvartettkunst på sitt aller beste.

Lys og mørker

Men lat oss byrja med byrjinga. Tre verk av to komponistar stod på programmet. Det opna med Schuberts «Kvartettsats» i c-moll, D 703. Stykket frå 1820 var tenkt som fyrstesats i ein kvartett som aldri blei fullført. Satsen er såleis eit fragment, sjølv om fyrstesatsen i slike firesatsige verk vanlegvis er den viktigaste og difor fint kan nytast separat. Me kan samanlikna det med ei antikk søyle av den doriske eller korintiske sorten der berre søylehovudet er overlevert, og søylehovuda er jo det mest forseggjorde ved slike steinhoggararbeid.

Satsen opnar djupt romantisk, med eit jagande, ottesamt hovudtema i moll som snart glir over i skinande dur. Den stadige kontrasteringa mellom lys og mørker, mellom lyrisk eufori og omskifteleg otte, skaper den spenninga som er så typisk for Schuberts mogne periode. Ensemblet levde her opp til namnet sitt: Chiaroscuro, eit italiensk omgrep frå målarkunsten som tyder «lyst-mørkt», er teknikken som nettopp framhevar desse kontrastane. Ser ein på eit Caravaggio-måleri, til dømes «Matteus’ kalling» eller «Paulus’ omvending», blir det tydeleg kva som er meint.

Bråmogen tyskar

Schuberts kvartettsats varer berre i underkant av ti minuttar. Det tok litt tid før Chiaroscuro Quartet fann tonen, både når det galt det tekniske og uttrykket. Best merka ein det hjå fyrstefiolinisten Alina Ibragimova, som i pianissimopartia (særleg dei snøgge) stundom ikkje fekk bogen til å «ta» skikkeleg i strengene, med diffuse ansatsar og ditto intonasjon som resultat.

I opninga av det andre verket på programmet, Felix Mendelssohns Strykekvartett i a-moll, op. 13, byrja ting å sitja som dei skulle. Denne bråmogne tyskaren – eit ekte Wunderkind – var berre 18 då han komponerte stykket. Med det prova han at han både meistra kvartettkunstens wienerklassike komposisjonsteknikk à la Haydn og Mozart og hadde teke inn over seg Beethovens nye, djupt kjensleladde uttrykksform. Kvartetten blei elles til rett etter at Beethoven døydde i 1827.

Syklisk

Chiaroscuro Quartet spelar på kopiar av strykeinstrument frå tidlegromantikken, med tidsriktige bogar og tarmstrenger (i staden for moderne stålstrenger). Den klanglege klårleiken og fintmerkande artikulasjonen dette mogleggjer, kom best til sin rett i Mendelssohn-kvartetten. Stykket er eit tidleg døme på såkalla syklisk form, som tyder at musikalske tema frå éin sats kjem att i andre satsar og slik skaper ein indre samanheng i verket.

Det sameinande temaet i a-mollkvartetten er henta frå eit av Mendelssohns vokalverk, nemleg kjærleikssongen «Frage. ‘Ist es wahr’» (til norsk «Spørsmål. ‘Er det sant’). Kvartetten opnar med denne melodien, som er ein slags song utan ord – som musikarane greidde å forma naturleg, som eit spørsmål. Andresatsen «Adagio» opnar konvensjonelt romantisk, men går snart over i ein fugeaktig del der temaet også har eit spørjande tonefall. Dette «spørsmålet» kling elles lite optimistisk, eigentleg mest som eit sukk.

Spelet var her presist retorisk og raffinert artikulert. Men celloen kunne gjerne spelt sterkare og slik skapt eit tydlegare bassfundament for harmoniane. Tredjesatsen «Intermezzo» er den mest optimistiske – og utgjer ein markant kontrast til sistesatsen, som tek til med eit slags instrumentalt resitativ, framført med nerve som i ein tragisk opera.

60 verk per år

Men høgdepunktet kom altså etter pausen: Schuberts alt nemnde Strykekvartett nr. 15 i G-dur, som med sine 45 minuttar har eit omfang som ein symfoni. Han blei til sommaren 1826, dryge to år før komponisten døydde, svekt av syfilis, berre 31 år gamal.

Wienaren Schubert kom frå beskjedne kår. Faren var skulemeister og mora kokk før ho gifte seg, så ulikt bankiersonen Mendelssohn måtte han kjempa seg fram i livet og kunsten. Trass i sjukdom og notoriske pengeproblem er han blitt ståande som ein av dei mest produktive komponistane nokosinne, med nærare tusen verk, kring 60 verk per år i perioden han var verksam, altså. For meg er han, saman med Mozart, ein av komponistane som lokkar til kontrafaktisk musikkhistorietenking: Kor annleis hadde vel ikkje musikksoga arta seg om desse hadde fått leva og skapa i 30 år til?

Myten om Schubert som underkjent geni stemmer berre delvis. Særleg kunstsongane hans med klaverakkompagnement, det tyskarane kallar Lieder (som han laga minst 600 av), var populære i samtida. Syklusar som Die Schöne Müllerin og Winterreise konstituerte denne musikkforma. Men med dei store instrumentalverka hadde han vanskelegare for å nå ut. Musikkforleggjarane nølte med å prenta komposisjonane hans.

Melankolsk skjær

G-dur-kvartetten, til dømes, blei ikkje utgjeven før dryge 20 år etter Schuberts død. Han er ikkje mellom dei oftast framførte strykekvartettane hans – kan hende av di verket er så krevjande, for både utøvarar og lyttarar. Men Chiaroscuro Quartet klarte det: å halda på konsentrasjonen og samanhengen gjennom dei lange satsane der stemningsskifta ofte utspelar seg i løpet av få taktar. Me høyrer det i opninga av fyrstesatsen «Allegro molto moderato», som varer i nesten 22 minuttar. Dette er like lenge som ein heil strykekvartett av Haydn, som var det wienarane var vane med den gongen.

Eg elskar Mendelssohn. Likevel har hans kvartett stundom noko akademisk ved seg – ein merkar at dette er ein ung og danna komponist som ynskjer å bli forstått og difor komponerer tydeleg. Schubert, derimot, talar eit kompromisslaust kjenslespråk. Her er eld og ånd, men òg wiensk eleganse. Denne elegansen er likevel tvitydig, med skjær av den melankolien outsideren som er pent oppkledd og send på ball, alltid vil kjenna på. Andresatsen «Andante un poco moto» uttrykkjer dette i sum.

Sjur Haga Bringeland

Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Sigurd Hverven er filosof og forfattar. Han har doktorgrad i filosofi frå Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet.

Sigurd Hverven er filosof og forfattar. Han har doktorgrad i filosofi frå Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet.

Foto: Dreyer

BokMeldingar

Hegel utan støv

Sigurd Hvervens omfattande bok om Hegel er noko av det mest imponerande eg har lese på lang tid.

Jan Inge Sørbø
Sigurd Hverven er filosof og forfattar. Han har doktorgrad i filosofi frå Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet.

Sigurd Hverven er filosof og forfattar. Han har doktorgrad i filosofi frå Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet.

Foto: Dreyer

BokMeldingar

Hegel utan støv

Sigurd Hvervens omfattande bok om Hegel er noko av det mest imponerande eg har lese på lang tid.

Jan Inge Sørbø

Foto: Terje Pedersen / NTB

Ordskifte
RichardAubrey White

Tendensiøs statistikk om senfølger

Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)

Foto: Javad Parsa / NTB

Ordskifte
AndreasBjelland Eriksen

Bedre forhold for villreinen

Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.

Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».

Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».

Foto: Ida Lødemel Tvedt

ReportasjeFeature
Ida Lødemel Tvedt

Krossveg i den georgiske draumen

TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.  

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes
Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis