Duran Duran store min
Det er ingen sure miner å spore på Duran Durans blodferske utforsking av aldring og dødsangst.
Rock
Duran Duran:
Danse Macabre
BMG
Duran Duran sprang ut or den prangande klubbsubkulturen new romantics i Storbritannia seint på 70-talet, og med romanse i mente gir det vel meining at bandnamnet er lånt frå sci-fi-kultfilmen Barbarella, der antagonisten Durand Durand piner Jane Fondas karakter halvvegs til dauden med eit orgasmeframkallande pumpeorgel.
Danse Macabre, det 16. studioalbumet deira, kom ut halloweenhelga og er ein sursøt dansepopgodtepose med grøssaraktige synthorgelknep, slagkraftig rytmeseksjon og durkdrivne vokalprestasjonar frå frontfigur og kor likeins. Her står grøss og gru på menyen iført blytunge, spretne danseskor, og temaet er dødsangst.
Albumet handsamar breidda i den pophistoriske perioden bandet har gjennomlevd. Her er nye songar og omkalfatra gamle hitar sidestilte med eit vell av coverlåtar av eit breitt artistspekter: Siouxie and the Banshees, Rolling Stones, Billie Eilish, til og med Rickard James’ «Super Freak» (sampla i MC Hammers «Can’t Touch This») er med her.
New wave-veteranorkesteret tar si lange erfaring med å så å seie torturere publikum med øyreorgasmeframkallande dansepop fatt og sender lyttaren til nye høgder; det heile framstår som ei berg-og-dal-bane med stramme kulelager og førarar som veit nøyaktig kva dei gjer; lyttaren kjenner seg trygg i vogna.
Sjå til dømes framføringa av songen «Black Moonlight» på Graham Norton Show. Det som står på scena, er eit band som har lagt all iver og utolmod att i fortida og leverer ein presist koreografert og beint fram sjokkerande avslappa maktdemonstrasjon som osar av kompromisslaus sjølvtillit og enorm, langstrekt erfaring.
Som ein ven underleg poetisk formulerte det: «Det einaste som gjer meg uroa, er at Sean Bean (trommer) skal krepere innan songen er ferdig.» Godt vaksne Duran Duran imponerer – om enn utan nyskaping.
Rasmus Hungnes
er kunstnar, musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Duran Duran:
Danse Macabre
BMG
Duran Duran sprang ut or den prangande klubbsubkulturen new romantics i Storbritannia seint på 70-talet, og med romanse i mente gir det vel meining at bandnamnet er lånt frå sci-fi-kultfilmen Barbarella, der antagonisten Durand Durand piner Jane Fondas karakter halvvegs til dauden med eit orgasmeframkallande pumpeorgel.
Danse Macabre, det 16. studioalbumet deira, kom ut halloweenhelga og er ein sursøt dansepopgodtepose med grøssaraktige synthorgelknep, slagkraftig rytmeseksjon og durkdrivne vokalprestasjonar frå frontfigur og kor likeins. Her står grøss og gru på menyen iført blytunge, spretne danseskor, og temaet er dødsangst.
Albumet handsamar breidda i den pophistoriske perioden bandet har gjennomlevd. Her er nye songar og omkalfatra gamle hitar sidestilte med eit vell av coverlåtar av eit breitt artistspekter: Siouxie and the Banshees, Rolling Stones, Billie Eilish, til og med Rickard James’ «Super Freak» (sampla i MC Hammers «Can’t Touch This») er med her.
New wave-veteranorkesteret tar si lange erfaring med å så å seie torturere publikum med øyreorgasmeframkallande dansepop fatt og sender lyttaren til nye høgder; det heile framstår som ei berg-og-dal-bane med stramme kulelager og førarar som veit nøyaktig kva dei gjer; lyttaren kjenner seg trygg i vogna.
Sjå til dømes framføringa av songen «Black Moonlight» på Graham Norton Show. Det som står på scena, er eit band som har lagt all iver og utolmod att i fortida og leverer ein presist koreografert og beint fram sjokkerande avslappa maktdemonstrasjon som osar av kompromisslaus sjølvtillit og enorm, langstrekt erfaring.
Som ein ven underleg poetisk formulerte det: «Det einaste som gjer meg uroa, er at Sean Bean (trommer) skal krepere innan songen er ferdig.» Godt vaksne Duran Duran imponerer – om enn utan nyskaping.
Rasmus Hungnes
er kunstnar, musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Den såkalla hysjpengesaka mot Donald Trump er inne i andre veke i retten i New York.
Illustrasjon: Jane Rosenberg / Reuters
Høgt spel i New York
Straffesaka som no går føre seg mot Trump, er den han har størst sjanse til å verte frikjend i. Og vert han det, kan saka òg gje han fleire veljarar, seier kommentator Jan Arild Snoen.
Frå markeringa av den internasjonale kvinnedagen i Oslo sentrum.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Bollestad sprer myter og faktafeil
Vi må skille mellom hva som skal løses av abortloven, og hva som skal løses andre steder.