Dødsdans
Schuberts mørkaste kvartett er makaber.
Utsnitt av «Dauden og jenta» (1517) av Hans Baldung Grien (ca. 1485–1545).
Standardinnspelinga
Franz Schubert:
String Quintet, String Quartets in G & D Minor «Death and the Maiden»
Belcea Quartet. EMI 2009
Det er like redslefullt som det er erotisk: «Dauden og jenta», der den friske og fertile ungmøya (livet) blir forført av den personifiserte dauden, har sidan renessansen vore eit motiv i biletkunsten, litteraturen og musikken. Eit norsk døme er Edvard Munchs «Døden og livet». Austerrikaren Franz Schubert (1797–1828) freista seg på sujettet i 1817 med kunstsongen «Der Tod und das Mädchen», D. 531, der han toneset eit dikt av Matthias Claudius med same namn. Songmelodien tok han opp att sju år seinare, i andresatsen til Strykekvartett nr. 14 i d-moll, D. 810.
Kvartetten blir vanlegvis berre kalla «Der Tod und das Mädchen», og sidan han er Schuberts mest populære, finst han i mange gode innspelingar. Men etter at engelske Belcea Quartet kom med sitt dobbeltalbum i 2009, er det den tolkinga eg vanlegvis grip til når eg vil ha redsle og erotikk i kammermusikkformat. Den kjølige klangen i opninga av fyrstesatsen «Allegro» er her kvass og klår som konturane i renessansemåleri.
Tonande drama
Det er altså berre andresatsen i kvartetten som har melodien frå kunstsongen. Dei tre andre er såkalla absolutt musikk, instrumentalmusikk utan grunnlag i poesi. Men for meg er det vanskeleg å ikkje oppleva heile verket i lys av Claudius’ dikt. Opningstaktane er i seg sjølv eit tonande drama i fortetta form: to djupe triolar i moll framførte med hoggande bogebruk i fortissimo, som straks blir kontrasterte av ein lyrisk søkjande melodi i pianissimo i høgt register. Dauden og jenta er med dette presenterte.
Tarantella
Andresatsen «Andante» er ein variasjonssats, der songmelodien – enkelt harmonisert, sømeleg som ein koral – utgjer temaet. Av dei fem variasjonane som fylgjer, er eg særleg svak for den andre. Celloen overtek her melodien, og sidan bass-stemma difor fell bort, svevar det heile grasiøst over bakken.
Finalesatsen «Presto» er berre infernalsk. Han leier tankane over på eit anna motiv i renessansens kunst og litteratur, det franskmennene kallar danse macabre: dødsdansen der dei daude dansar dei levande i grava. Schubert har forma satsen som ein tarantella (oppkalla etter den giftige edderkoppen tarantell), ein kvikk søritaliensk folkedans som går og går. Belcea Quartet spelar han ikkje særleg snøgt, men energien i framføringa gjev oss ikkje kvile – før det heile endar slik fyrstesatsen byrja, med to hoggande akkordar i fortissimo.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Standardinnspelinga
Franz Schubert:
String Quintet, String Quartets in G & D Minor «Death and the Maiden»
Belcea Quartet. EMI 2009
Det er like redslefullt som det er erotisk: «Dauden og jenta», der den friske og fertile ungmøya (livet) blir forført av den personifiserte dauden, har sidan renessansen vore eit motiv i biletkunsten, litteraturen og musikken. Eit norsk døme er Edvard Munchs «Døden og livet». Austerrikaren Franz Schubert (1797–1828) freista seg på sujettet i 1817 med kunstsongen «Der Tod und das Mädchen», D. 531, der han toneset eit dikt av Matthias Claudius med same namn. Songmelodien tok han opp att sju år seinare, i andresatsen til Strykekvartett nr. 14 i d-moll, D. 810.
Kvartetten blir vanlegvis berre kalla «Der Tod und das Mädchen», og sidan han er Schuberts mest populære, finst han i mange gode innspelingar. Men etter at engelske Belcea Quartet kom med sitt dobbeltalbum i 2009, er det den tolkinga eg vanlegvis grip til når eg vil ha redsle og erotikk i kammermusikkformat. Den kjølige klangen i opninga av fyrstesatsen «Allegro» er her kvass og klår som konturane i renessansemåleri.
Tonande drama
Det er altså berre andresatsen i kvartetten som har melodien frå kunstsongen. Dei tre andre er såkalla absolutt musikk, instrumentalmusikk utan grunnlag i poesi. Men for meg er det vanskeleg å ikkje oppleva heile verket i lys av Claudius’ dikt. Opningstaktane er i seg sjølv eit tonande drama i fortetta form: to djupe triolar i moll framførte med hoggande bogebruk i fortissimo, som straks blir kontrasterte av ein lyrisk søkjande melodi i pianissimo i høgt register. Dauden og jenta er med dette presenterte.
Tarantella
Andresatsen «Andante» er ein variasjonssats, der songmelodien – enkelt harmonisert, sømeleg som ein koral – utgjer temaet. Av dei fem variasjonane som fylgjer, er eg særleg svak for den andre. Celloen overtek her melodien, og sidan bass-stemma difor fell bort, svevar det heile grasiøst over bakken.
Finalesatsen «Presto» er berre infernalsk. Han leier tankane over på eit anna motiv i renessansens kunst og litteratur, det franskmennene kallar danse macabre: dødsdansen der dei daude dansar dei levande i grava. Schubert har forma satsen som ein tarantella (oppkalla etter den giftige edderkoppen tarantell), ein kvikk søritaliensk folkedans som går og går. Belcea Quartet spelar han ikkje særleg snøgt, men energien i framføringa gjev oss ikkje kvile – før det heile endar slik fyrstesatsen byrja, med to hoggande akkordar i fortissimo.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.