Den kalde vinden frå havet
King Creosote til folket!
Mannen bak artistnamnet King Creosote er Kenny Anderson.
Foto: Calum Gordon
Rock
King Creosote:
I DES
Domino
Eg trur ikkje at det å døy er noko for meg, heiter det i «Burial Break», tredjesporet på det nye albumet til King Creosote: «You’ll see how hard I can cling to my life.» Denne popballaden, som skjuler eit lurt, sørgmodig smil i det gråe skjegget, er eit av fleire høgdepunkt på I DES, den første nye musikken frå den kanten sidan 2016 – ei utgiving som høyrer til mellom dei eg har sett fram til med størst forventning i 2023.
Bak artistnamnet skjuler det seg eit langt mindre kongeleg namn, nemleg Kenny Anderson (f. 1967), som er frå Fife i Skottland, og sjølv om det altså har gått nokre år sidan førre utgiving, har låtskrivaren og trubaduren vore svært så produktiv sidan han tok til å spele inn musikk som King Creosote midt på 1990-talet – ein heil haug med plater har det vorte, om ein reknar stort og smått.
Sjølv fekk eg auga opp for mannen då han gav ut Diamond Mine saman med Jon Hopkins i 2011, ei plate eg held høgt og vender tilbake til med jamne mellomrom. Anderson er utstyrt med ei heilt eiga røyst, ei av desse som ein straks kjenner att – ikkje fordi denne vokalisten er teknisk briljant, men fordi han får orda til å romme noko menneskeleg, ein eigen miks av levt liv og undring. Er du på veg til I DES idet du les dette, så sett på «Walter de la Nightmare», som kanskje er det beste dømet på korleis desse kvalitetane kjem fram.
Herleg uregjerleg
Der får synthane, som får god plass på denne plata, følgje av kledeleg strengeleik, med både banjo og fele, med ein Anderson som held seg til ein relativt konvensjonell produksjon og låtstruktur.
Men som heilskap har I DES noko herleg uregjerleg over seg og vitnar om ein artist som ikkje har rista av seg den rastlause utforskartrongen som skal til for å kunne ha fått til ein så omfattande og variert katalog over eit kvart hundreår.
Når det gjeld «Susie Mullen», klarer likevel ikkje denne lyttaren heilt å halde på entusiasmen i møtet med King Creosotes eksperimentvilje denne gongen – det er artig viltert, men ved gjentekne lyttingar vert det for masete. Då held eg heller ein knapp på det dvelande, meditative avsluttande instrumentalsporet «Drone in B#», som har ei speletid på vel 36 minutt og er så omfangsrik at vinylkjøparane må klare seg med ein nedlastingskode.
Kanskje like greitt, for stykket kjennest som ein slags appendiks, i selskap med den konsentrerte låtskrivarkunsten som verkeleg får I DES til å skine – og den vel 13 minutt lange «Please Come Back, I Will Listen, I Will Behave, I Will Toe The Line» kan godt stå som eit ruvande avslutningsspor.
Fleire klangbotnar
Så kva med denne kryptiske tittelen? I DES har fleire klangbotnar og skal visstnok vere eit nikk til multiinstrumentalisten og produsenten Des Lawson, som er viktig på denne plata og også var det på From Scotland With Love (2014) og Astronaut Meets Appleman (2016).
For ein smått aldrande melankolikar som Anderson er det vel heller ikkje tilfeldig at bokstavane utgjer eit anagram, og at ordet dies lurer i bakgrunnen. Ein song som bittersøte «Blue Marbled Elm Trees» kastar blikket bakover i livet og får fram det djupt skotske i Andersons røyst, noko denne lyttaren må vedgå at han set ekstra pris på – eg har gått og nynna på denne låten, som tonar ut med eit trekkspel som høyrest ut som det kjem med vinden inn mot austkysten artisten bur på, i eit par veker no.
Dei vindkasta skal ein ikkje spøkje med, skjøner lyttaren – særleg ikkje «ice gusts in from Norway», for å låne Andersons eigne ord. King Creosote fortener mange lyttarar – gi I DES ein sjanse.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
King Creosote:
I DES
Domino
Eg trur ikkje at det å døy er noko for meg, heiter det i «Burial Break», tredjesporet på det nye albumet til King Creosote: «You’ll see how hard I can cling to my life.» Denne popballaden, som skjuler eit lurt, sørgmodig smil i det gråe skjegget, er eit av fleire høgdepunkt på I DES, den første nye musikken frå den kanten sidan 2016 – ei utgiving som høyrer til mellom dei eg har sett fram til med størst forventning i 2023.
Bak artistnamnet skjuler det seg eit langt mindre kongeleg namn, nemleg Kenny Anderson (f. 1967), som er frå Fife i Skottland, og sjølv om det altså har gått nokre år sidan førre utgiving, har låtskrivaren og trubaduren vore svært så produktiv sidan han tok til å spele inn musikk som King Creosote midt på 1990-talet – ein heil haug med plater har det vorte, om ein reknar stort og smått.
Sjølv fekk eg auga opp for mannen då han gav ut Diamond Mine saman med Jon Hopkins i 2011, ei plate eg held høgt og vender tilbake til med jamne mellomrom. Anderson er utstyrt med ei heilt eiga røyst, ei av desse som ein straks kjenner att – ikkje fordi denne vokalisten er teknisk briljant, men fordi han får orda til å romme noko menneskeleg, ein eigen miks av levt liv og undring. Er du på veg til I DES idet du les dette, så sett på «Walter de la Nightmare», som kanskje er det beste dømet på korleis desse kvalitetane kjem fram.
Herleg uregjerleg
Der får synthane, som får god plass på denne plata, følgje av kledeleg strengeleik, med både banjo og fele, med ein Anderson som held seg til ein relativt konvensjonell produksjon og låtstruktur.
Men som heilskap har I DES noko herleg uregjerleg over seg og vitnar om ein artist som ikkje har rista av seg den rastlause utforskartrongen som skal til for å kunne ha fått til ein så omfattande og variert katalog over eit kvart hundreår.
Når det gjeld «Susie Mullen», klarer likevel ikkje denne lyttaren heilt å halde på entusiasmen i møtet med King Creosotes eksperimentvilje denne gongen – det er artig viltert, men ved gjentekne lyttingar vert det for masete. Då held eg heller ein knapp på det dvelande, meditative avsluttande instrumentalsporet «Drone in B#», som har ei speletid på vel 36 minutt og er så omfangsrik at vinylkjøparane må klare seg med ein nedlastingskode.
Kanskje like greitt, for stykket kjennest som ein slags appendiks, i selskap med den konsentrerte låtskrivarkunsten som verkeleg får I DES til å skine – og den vel 13 minutt lange «Please Come Back, I Will Listen, I Will Behave, I Will Toe The Line» kan godt stå som eit ruvande avslutningsspor.
Fleire klangbotnar
Så kva med denne kryptiske tittelen? I DES har fleire klangbotnar og skal visstnok vere eit nikk til multiinstrumentalisten og produsenten Des Lawson, som er viktig på denne plata og også var det på From Scotland With Love (2014) og Astronaut Meets Appleman (2016).
For ein smått aldrande melankolikar som Anderson er det vel heller ikkje tilfeldig at bokstavane utgjer eit anagram, og at ordet dies lurer i bakgrunnen. Ein song som bittersøte «Blue Marbled Elm Trees» kastar blikket bakover i livet og får fram det djupt skotske i Andersons røyst, noko denne lyttaren må vedgå at han set ekstra pris på – eg har gått og nynna på denne låten, som tonar ut med eit trekkspel som høyrest ut som det kjem med vinden inn mot austkysten artisten bur på, i eit par veker no.
Dei vindkasta skal ein ikkje spøkje med, skjøner lyttaren – særleg ikkje «ice gusts in from Norway», for å låne Andersons eigne ord. King Creosote fortener mange lyttarar – gi I DES ein sjanse.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.