JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MusikkMeldingar

Den kalde vinden frå havet

King Creosote til folket!

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Mannen bak artistnamnet King Creosote er Kenny Anderson.

Mannen bak artistnamnet King Creosote er Kenny Anderson.

Foto: Calum Gordon

Mannen bak artistnamnet King Creosote er Kenny Anderson.

Mannen bak artistnamnet King Creosote er Kenny Anderson.

Foto: Calum Gordon

3726
20231103
3726
20231103

Rock

King Creosote:

I DES

Domino

Eg trur ikkje at det å døy er noko for meg, heiter det i «Burial Break», tredjesporet på det nye albumet til King Creosote: «You’ll see how hard I can cling to my life.» Denne popballaden, som skjuler eit lurt, sørgmodig smil i det gråe skjegget, er eit av fleire høgdepunkt på I DES, den første nye musikken frå den kanten sidan 2016 – ei utgiving som høyrer til mellom dei eg har sett fram til med størst forventning i 2023.

Bak artistnamnet skjuler det seg eit langt mindre kongeleg namn, nemleg Kenny Anderson (f. 1967), som er frå Fife i Skottland, og sjølv om det altså har gått nokre år sidan førre utgiving, har låtskrivaren og trubaduren vore svært så produktiv sidan han tok til å spele inn musikk som King Creosote midt på 1990-talet – ein heil haug med plater har det vorte, om ein reknar stort og smått.

Sjølv fekk eg auga opp for mannen då han gav ut Diamond Mine saman med Jon Hopkins i 2011, ei plate eg held høgt og vender tilbake til med jamne mellomrom. Anderson er utstyrt med ei heilt eiga røyst, ei av desse som ein straks kjenner att – ikkje fordi denne vokalisten er teknisk briljant, men fordi han får orda til å romme noko menneskeleg, ein eigen miks av levt liv og undring. Er du på veg til I DES idet du les dette, så sett på «Walter de la Nightmare», som kanskje er det beste dømet på korleis desse kvalitetane kjem fram.

Herleg uregjerleg

Der får synthane, som får god plass på denne plata, følgje av kledeleg strengeleik, med både banjo og fele, med ein Anderson som held seg til ein relativt konvensjonell produksjon og låtstruktur.

Men som heilskap har I DES noko herleg uregjerleg over seg og vitnar om ein artist som ikkje har rista av seg den rastlause utforskartrongen som skal til for å kunne ha fått til ein så omfattande og variert katalog over eit kvart hundreår.

Når det gjeld «Susie Mullen», klarer likevel ikkje denne lyttaren heilt å halde på entusiasmen i møtet med King Creosotes eksperimentvilje denne gongen – det er artig viltert, men ved gjentekne lyttingar vert det for masete. Då held eg heller ein knapp på det dvelande, meditative avsluttande instrumentalsporet «Drone in B#», som har ei speletid på vel 36 minutt og er så omfangsrik at vinylkjøparane må klare seg med ein nedlastingskode.

Kanskje like greitt, for stykket kjennest som ein slags appendiks, i selskap med den konsentrerte låtskrivarkunsten som verkeleg får I DES til å skine – og den vel 13 minutt lange «Please Come Back, I Will Listen, I Will Behave, I Will Toe The Line» kan godt stå som eit ruvande avslutningsspor.

Fleire klangbotnar

Så kva med denne kryptiske tittelen? I DES har fleire klangbotnar og skal visstnok vere eit nikk til multiinstrumentalisten og produsenten Des Lawson, som er viktig på denne plata og også var det på From Scotland With Love (2014) og Astronaut Meets Appleman (2016).

For ein smått aldrande melankolikar som Anderson er det vel heller ikkje tilfeldig at bokstavane utgjer eit anagram, og at ordet dies lurer i bakgrunnen. Ein song som bittersøte «Blue Marbled Elm Trees» kastar blikket bakover i livet og får fram det djupt skotske i Andersons røyst, noko denne lyttaren må vedgå at han set ekstra pris på – eg har gått og nynna på denne låten, som tonar ut med eit trekkspel som høyrest ut som det kjem med vinden inn mot austkysten artisten bur på, i eit par veker no.

Dei vindkasta skal ein ikkje spøkje med, skjøner lyttaren – særleg ikkje «ice gusts in from Norway», for å låne Andersons eigne ord. King Creosote fortener mange lyttarar – gi I DES ein sjanse.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Rock

King Creosote:

I DES

Domino

Eg trur ikkje at det å døy er noko for meg, heiter det i «Burial Break», tredjesporet på det nye albumet til King Creosote: «You’ll see how hard I can cling to my life.» Denne popballaden, som skjuler eit lurt, sørgmodig smil i det gråe skjegget, er eit av fleire høgdepunkt på I DES, den første nye musikken frå den kanten sidan 2016 – ei utgiving som høyrer til mellom dei eg har sett fram til med størst forventning i 2023.

Bak artistnamnet skjuler det seg eit langt mindre kongeleg namn, nemleg Kenny Anderson (f. 1967), som er frå Fife i Skottland, og sjølv om det altså har gått nokre år sidan førre utgiving, har låtskrivaren og trubaduren vore svært så produktiv sidan han tok til å spele inn musikk som King Creosote midt på 1990-talet – ein heil haug med plater har det vorte, om ein reknar stort og smått.

Sjølv fekk eg auga opp for mannen då han gav ut Diamond Mine saman med Jon Hopkins i 2011, ei plate eg held høgt og vender tilbake til med jamne mellomrom. Anderson er utstyrt med ei heilt eiga røyst, ei av desse som ein straks kjenner att – ikkje fordi denne vokalisten er teknisk briljant, men fordi han får orda til å romme noko menneskeleg, ein eigen miks av levt liv og undring. Er du på veg til I DES idet du les dette, så sett på «Walter de la Nightmare», som kanskje er det beste dømet på korleis desse kvalitetane kjem fram.

Herleg uregjerleg

Der får synthane, som får god plass på denne plata, følgje av kledeleg strengeleik, med både banjo og fele, med ein Anderson som held seg til ein relativt konvensjonell produksjon og låtstruktur.

Men som heilskap har I DES noko herleg uregjerleg over seg og vitnar om ein artist som ikkje har rista av seg den rastlause utforskartrongen som skal til for å kunne ha fått til ein så omfattande og variert katalog over eit kvart hundreår.

Når det gjeld «Susie Mullen», klarer likevel ikkje denne lyttaren heilt å halde på entusiasmen i møtet med King Creosotes eksperimentvilje denne gongen – det er artig viltert, men ved gjentekne lyttingar vert det for masete. Då held eg heller ein knapp på det dvelande, meditative avsluttande instrumentalsporet «Drone in B#», som har ei speletid på vel 36 minutt og er så omfangsrik at vinylkjøparane må klare seg med ein nedlastingskode.

Kanskje like greitt, for stykket kjennest som ein slags appendiks, i selskap med den konsentrerte låtskrivarkunsten som verkeleg får I DES til å skine – og den vel 13 minutt lange «Please Come Back, I Will Listen, I Will Behave, I Will Toe The Line» kan godt stå som eit ruvande avslutningsspor.

Fleire klangbotnar

Så kva med denne kryptiske tittelen? I DES har fleire klangbotnar og skal visstnok vere eit nikk til multiinstrumentalisten og produsenten Des Lawson, som er viktig på denne plata og også var det på From Scotland With Love (2014) og Astronaut Meets Appleman (2016).

For ein smått aldrande melankolikar som Anderson er det vel heller ikkje tilfeldig at bokstavane utgjer eit anagram, og at ordet dies lurer i bakgrunnen. Ein song som bittersøte «Blue Marbled Elm Trees» kastar blikket bakover i livet og får fram det djupt skotske i Andersons røyst, noko denne lyttaren må vedgå at han set ekstra pris på – eg har gått og nynna på denne låten, som tonar ut med eit trekkspel som høyrest ut som det kjem med vinden inn mot austkysten artisten bur på, i eit par veker no.

Dei vindkasta skal ein ikkje spøkje med, skjøner lyttaren – særleg ikkje «ice gusts in from Norway», for å låne Andersons eigne ord. King Creosote fortener mange lyttarar – gi I DES ein sjanse.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Foto: Lina Hindrum

BokMeldingar
Ingvild Bræin

Fadesar og fasadar

Roboten blir til mens vi ror.

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek  Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).

Foto: Ole Martin Wold / NTB

Ord om språkKunnskap
Kristin Fridtun

I rykk og napp

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Foto: Wildside

FilmMeldingar
Håkon Tveit

Roma – ein lukka by

Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes
Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis