Charles Mingus i storform
Mingus byr på to timar musikk med humoren i høgsetet.
Jazz
Charles Mingus:
The Lost Album from Ronnie Scott’s
Jon Faddis, trompet; Charles McPherson, Bobby Jones, tenorsaksofon og klarinett; John Foster, piano og vokal; Charles Mingus, bass; Roy Brooks, trommer og sag. Resonance
Denne liveplata, teken opp på Ronnie Scott’s i London 14. og 15. august 1972, har betydd meir for meg enn det musikalske innhaldet strengt teke skulle tilseia. Musikken, som er sett saman av gamle Mingus-travarar og relativt nytt stoff, er spelt av eit sprudlande og dedikert band leia av ein komponist, bassist og orkesterleiar som for ein periode hadde funne attende til sitt gamle eg. Opptaka er restaurerte, og lyden er akseptabel og vel så det. Det finst likevel meir skilsetjande liveplater i namnet til Mingus.
Interessa mi for plata kjem som sagt ikkje berre av dei musikalske kvalitetane som tvillaust er her, men fordi eg som 18-åring «nyfrelst» jazzinteressert høyrde Mingus på Ronnie Scott’s – ikkje 14. eller 15. august, men ein kveld mellom 3. og 5. august. (Engasjementet på den vidgjetne klubben varte frå 1. til 15. august.)
Eg minnest framleis Louis Armstrong-pastisjen «When The Saints Go Marching In», ikkje minst då Mingus tok famntak rundt bassen og svinga seg rundt. Eg minnest ein «uendeleg» lang versjon av klassikaren «Fables of Faubus» proppa med musikalske sitat og innfall. Eg minnest det gneistrande spelet ein 19 år gamal trompetar, Jon Faddis, som hadde den karakteristiske Dizzy Gillespie-trompeten, men ikkje minst hugsar eg Mingus sjølv som styrte musikken med blikk, kommentarar og innspel på bassen med ein kombinasjon av humor og autoritet.
Her er godt over to timar musikk fordelt på tre CD-ar. Høgdepunkta er fleire, men den 35 minuttar lange «Fables of Faubus», der Mingus avsluttar med eit ni minuttar langt basskor, er saman med den påfølgjande Louis Armstrong-hyllinga «Pops» ein fest frå ende til annan.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Jazz
Charles Mingus:
The Lost Album from Ronnie Scott’s
Jon Faddis, trompet; Charles McPherson, Bobby Jones, tenorsaksofon og klarinett; John Foster, piano og vokal; Charles Mingus, bass; Roy Brooks, trommer og sag. Resonance
Denne liveplata, teken opp på Ronnie Scott’s i London 14. og 15. august 1972, har betydd meir for meg enn det musikalske innhaldet strengt teke skulle tilseia. Musikken, som er sett saman av gamle Mingus-travarar og relativt nytt stoff, er spelt av eit sprudlande og dedikert band leia av ein komponist, bassist og orkesterleiar som for ein periode hadde funne attende til sitt gamle eg. Opptaka er restaurerte, og lyden er akseptabel og vel så det. Det finst likevel meir skilsetjande liveplater i namnet til Mingus.
Interessa mi for plata kjem som sagt ikkje berre av dei musikalske kvalitetane som tvillaust er her, men fordi eg som 18-åring «nyfrelst» jazzinteressert høyrde Mingus på Ronnie Scott’s – ikkje 14. eller 15. august, men ein kveld mellom 3. og 5. august. (Engasjementet på den vidgjetne klubben varte frå 1. til 15. august.)
Eg minnest framleis Louis Armstrong-pastisjen «When The Saints Go Marching In», ikkje minst då Mingus tok famntak rundt bassen og svinga seg rundt. Eg minnest ein «uendeleg» lang versjon av klassikaren «Fables of Faubus» proppa med musikalske sitat og innfall. Eg minnest det gneistrande spelet ein 19 år gamal trompetar, Jon Faddis, som hadde den karakteristiske Dizzy Gillespie-trompeten, men ikkje minst hugsar eg Mingus sjølv som styrte musikken med blikk, kommentarar og innspel på bassen med ein kombinasjon av humor og autoritet.
Her er godt over to timar musikk fordelt på tre CD-ar. Høgdepunkta er fleire, men den 35 minuttar lange «Fables of Faubus», der Mingus avsluttar med eit ni minuttar langt basskor, er saman med den påfølgjande Louis Armstrong-hyllinga «Pops» ein fest frå ende til annan.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse utgjer trioen med namnet I Like to Sleep.
Foto: Sigrid Erdal
Spanande klangunivers
Trondheimstrioen har laga ei mangfaldig plate.
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.