Blodfattig
Ensemblet Ceruleo si nøkterne Purcell-framføring fengjer ikkje.
Den engelske barokkensemblet Ceruleo.
Foto: Jamie Wright
CD
J. Blow, H. Purcell, F.
Corbetta, J. Eccles:
Love Restor’d
Ceruleo. Emily Owen og Jenni Harper, sopran; mfl. Resonus 2022
Fransk musikk kom på moten i England etter «restaurasjonen», som gjeninnføringa av monarkiet i 1660 blir kalla, då Stuart-kongen Karl II vende heim frå eksil i Frankrike. Monarken hadde fått smaken på det franske, og ein av musikarane han hadde med seg heim over Kanalen, var gitaristen Francisque Corbette (1615–1681) – eller Francesco Corbetta, som norditalienaren eigentleg heitte før han kom til Paris og skapte seg eit namn som si tids fremste gitarvirtuos.
På ensemblet Ceruleos album Love Restor’d. Songs from the English Restoration spelar gitaristen Toby Carr ein «Chaconne» frå Corbettas fjør, ein fransk dans med variasjonar over eitt stutt akkordskjema. Eg likar den lågmælte tolkinga hans, som er prega av raffinert rytmisk fleksibilitet. Andre framføringar på plata er derimot meir problematiske.
Stilistisk sprik
Dei fleste stykka er songar for éin eller to sopranar, akkompagnert av basso continuo, barokktidas besifra bassline, her utført av cembalo, det djupe strykeinstrumentet viola da gamba og lutt eller gitar. På opningssporet, «The Glorious Day is Come» av Westminster Abbey-organisten John Blow (1649–1708), er alle dei fem ensemblemedlemene i aksjon. Det me her opplever, gjeld i grunn for heile plata: eit solid akkompagnement, med songarar som ikkje alltid meistrar teknikken og framføringsstilen denne typen 1600-talsmusikk treng.
Blows «The Queen’s Epicedium» blir sungen av sopranen Emily Owen. Ho trivst best i det mellomste og låge registeret, for i høgda læt klangen pressa og ukontrollert, med så utydeleg diksjon at teksten er uråd å skjøna. Stilistisk sprikjer det. Somme stader får ho fram beine og vibratolause tonar på den måten denne musikken bør syngast. Men ofte nyttar ho ein så kraftig vibrato at det er uråd å skjøna om det er ei trille eller ein vanleg tone som er meint.
Klåre dissonansar
Dei fleste verka er av Henry Purcell. Komposisjonane hans ragar høgt over dei andre sine i kvalitet, sjølv om stilen er mykje den same. I duetten «O dive custos» blandar røystene til Owen og den andre sopranen, Jenni Harper, seg vakkert. Særleg effektfulle er dei glasklåre dissonansane.
Harpers solo i «O let me weep» frå Purcells opera The Fairy-Queen (1692) blir sobert framført, men utan rørsle og lidenskap. Det same gjeld Kate Conways viola da gamba-spel. Ho har sin solo i sporet som fylgjer, i ouverturen til operaen The Fairy-Queen. Teknisk sit ting for det meste som det skal. Men det er ikkje liv og ande i fraseringa, berre tut og køyr, utan den vokale forminga av melodilinene som barokk instrumentalmusikk må ha for ikkje å verka keisam.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
J. Blow, H. Purcell, F.
Corbetta, J. Eccles:
Love Restor’d
Ceruleo. Emily Owen og Jenni Harper, sopran; mfl. Resonus 2022
Fransk musikk kom på moten i England etter «restaurasjonen», som gjeninnføringa av monarkiet i 1660 blir kalla, då Stuart-kongen Karl II vende heim frå eksil i Frankrike. Monarken hadde fått smaken på det franske, og ein av musikarane han hadde med seg heim over Kanalen, var gitaristen Francisque Corbette (1615–1681) – eller Francesco Corbetta, som norditalienaren eigentleg heitte før han kom til Paris og skapte seg eit namn som si tids fremste gitarvirtuos.
På ensemblet Ceruleos album Love Restor’d. Songs from the English Restoration spelar gitaristen Toby Carr ein «Chaconne» frå Corbettas fjør, ein fransk dans med variasjonar over eitt stutt akkordskjema. Eg likar den lågmælte tolkinga hans, som er prega av raffinert rytmisk fleksibilitet. Andre framføringar på plata er derimot meir problematiske.
Stilistisk sprik
Dei fleste stykka er songar for éin eller to sopranar, akkompagnert av basso continuo, barokktidas besifra bassline, her utført av cembalo, det djupe strykeinstrumentet viola da gamba og lutt eller gitar. På opningssporet, «The Glorious Day is Come» av Westminster Abbey-organisten John Blow (1649–1708), er alle dei fem ensemblemedlemene i aksjon. Det me her opplever, gjeld i grunn for heile plata: eit solid akkompagnement, med songarar som ikkje alltid meistrar teknikken og framføringsstilen denne typen 1600-talsmusikk treng.
Blows «The Queen’s Epicedium» blir sungen av sopranen Emily Owen. Ho trivst best i det mellomste og låge registeret, for i høgda læt klangen pressa og ukontrollert, med så utydeleg diksjon at teksten er uråd å skjøna. Stilistisk sprikjer det. Somme stader får ho fram beine og vibratolause tonar på den måten denne musikken bør syngast. Men ofte nyttar ho ein så kraftig vibrato at det er uråd å skjøna om det er ei trille eller ein vanleg tone som er meint.
Klåre dissonansar
Dei fleste verka er av Henry Purcell. Komposisjonane hans ragar høgt over dei andre sine i kvalitet, sjølv om stilen er mykje den same. I duetten «O dive custos» blandar røystene til Owen og den andre sopranen, Jenni Harper, seg vakkert. Særleg effektfulle er dei glasklåre dissonansane.
Harpers solo i «O let me weep» frå Purcells opera The Fairy-Queen (1692) blir sobert framført, men utan rørsle og lidenskap. Det same gjeld Kate Conways viola da gamba-spel. Ho har sin solo i sporet som fylgjer, i ouverturen til operaen The Fairy-Queen. Teknisk sit ting for det meste som det skal. Men det er ikkje liv og ande i fraseringa, berre tut og køyr, utan den vokale forminga av melodilinene som barokk instrumentalmusikk må ha for ikkje å verka keisam.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.