Blod og ætt
Strauss’ krassaste opera, Elektra, er ei kolossal tonesetjing av vald i nære relasjonar.
Svenske Iréne Theorin song hovudrolla Elektra i Grieghallen i Bergen.
Foto: Tarjei Hummelsund
Konsert
Richard Strauss:
Elektra
Iréne Theorin, sopran; m.fl.; Bergen Filharmoniske Orkester; dir.: Edward Gardner.
Grieghallen, onsdag 13. desember
Hovudsensasjonen fall i fisk. Berlinfilharmoniens sjefdirigent Kirill Petrenko skulle for fyrste gong dirigera Bergen Filharmoniske Orkester (BFO), men måtte kasta inn handkledet på grunn av sjukdom. BFOs sjefdirigent Edward Gardner steppa inn i siste liten – og sikra haustens konserthøgdepunkt i Bergen med ei sjeldsynt god framføring av Richard Strauss’ (1864–1949) Elektra.
Operaen blei urframført i 1909. Librettoen er av den austerrikske forfattaren Hugo von Hofmannsthal (1874–1929), som baserer seg på dramaet med same namn av Sofokles. Diktaren tolkar her den greske tragedien i tidas ånd, under påverknad av filosofien til Nietzsche og psykologien til Freud.
Når det gjeld tonesetjinga, er dette Strauss på sitt krassaste. Han blir rekna som seinromantikar, men i denne operaen manglar dei smeikjande melodiane. Musikken er modernistisk, ja, ekspresjonistisk, med kakofone harmoniar og klangblokker harde som granitt. Orkestermannskapet er kolossalt, med over 110 instrumentalistar.
Blodfest
Som tilfellet er i mange greske tragediar, handlar også Elektra om vald i nære relasjonar. Me er ved hoffet i Mykene, der kong Agamemnon, nett heimkomen frå trojanarkrigen, er blitt øksa i hel i badekaret. Kona hans, dronning Klytaimnestra, og elskaren hennar, Aigistos, står bak, og kongsdottera Elektra sver hemn. Den skal vera gruvsam, for mordarane og hjelparane deira skal slaktast over kongsgrava. Grava skal badast i blod, og på den vil Elektra dansa ein ekstatisk dans. Den morbide rettferda skjer fyllest – og i sluttscenen segnar ho død om i blodfesten.
Solid sopran
Produksjonen var konsertant, altså utan skodespel og kulissar, men ikkje mindre skakande av den grunn. Sopranen Iréne Theorin klarte i hovudrolla som Elektra å fylla heile salen med klang, nokre gonger kjenslevart, andre gonger ekstatisk, og – der det høvde – med uhyggjeleg frostalt uttrykk. Dette var godt gjort, for akustikken i Grieghallen er krevjande for vokalistar.
Amerikanske Jennifer Holloway (sopran, Elektras syster Krysotemis) klarte seg òg bra, medan tyske Tanja Ariane Baumgartner (mezzosopran, mora Klytaimnestra) lét noko svakare. Somme av birollesongarane nådde ikkje skikkeleg ut, og generelt var det alltid vanskeleg å oppfatta teksten, sjølv frå salens beste sete. Handlinga måtte me difor lesa på skjermen over scena, som synte ei god norsk omsetjing.
Men for orkester er Grieghallen veleigna. Sjeldan har Bergen Filharmoniske Orkester spelt så suverent, med klangleg klåre og rytmisk presise messingblåsarar, og strykarar som framførte Elektras makabre dansefantasiar med iskald entusiasme.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Konsert
Richard Strauss:
Elektra
Iréne Theorin, sopran; m.fl.; Bergen Filharmoniske Orkester; dir.: Edward Gardner.
Grieghallen, onsdag 13. desember
Hovudsensasjonen fall i fisk. Berlinfilharmoniens sjefdirigent Kirill Petrenko skulle for fyrste gong dirigera Bergen Filharmoniske Orkester (BFO), men måtte kasta inn handkledet på grunn av sjukdom. BFOs sjefdirigent Edward Gardner steppa inn i siste liten – og sikra haustens konserthøgdepunkt i Bergen med ei sjeldsynt god framføring av Richard Strauss’ (1864–1949) Elektra.
Operaen blei urframført i 1909. Librettoen er av den austerrikske forfattaren Hugo von Hofmannsthal (1874–1929), som baserer seg på dramaet med same namn av Sofokles. Diktaren tolkar her den greske tragedien i tidas ånd, under påverknad av filosofien til Nietzsche og psykologien til Freud.
Når det gjeld tonesetjinga, er dette Strauss på sitt krassaste. Han blir rekna som seinromantikar, men i denne operaen manglar dei smeikjande melodiane. Musikken er modernistisk, ja, ekspresjonistisk, med kakofone harmoniar og klangblokker harde som granitt. Orkestermannskapet er kolossalt, med over 110 instrumentalistar.
Blodfest
Som tilfellet er i mange greske tragediar, handlar også Elektra om vald i nære relasjonar. Me er ved hoffet i Mykene, der kong Agamemnon, nett heimkomen frå trojanarkrigen, er blitt øksa i hel i badekaret. Kona hans, dronning Klytaimnestra, og elskaren hennar, Aigistos, står bak, og kongsdottera Elektra sver hemn. Den skal vera gruvsam, for mordarane og hjelparane deira skal slaktast over kongsgrava. Grava skal badast i blod, og på den vil Elektra dansa ein ekstatisk dans. Den morbide rettferda skjer fyllest – og i sluttscenen segnar ho død om i blodfesten.
Solid sopran
Produksjonen var konsertant, altså utan skodespel og kulissar, men ikkje mindre skakande av den grunn. Sopranen Iréne Theorin klarte i hovudrolla som Elektra å fylla heile salen med klang, nokre gonger kjenslevart, andre gonger ekstatisk, og – der det høvde – med uhyggjeleg frostalt uttrykk. Dette var godt gjort, for akustikken i Grieghallen er krevjande for vokalistar.
Amerikanske Jennifer Holloway (sopran, Elektras syster Krysotemis) klarte seg òg bra, medan tyske Tanja Ariane Baumgartner (mezzosopran, mora Klytaimnestra) lét noko svakare. Somme av birollesongarane nådde ikkje skikkeleg ut, og generelt var det alltid vanskeleg å oppfatta teksten, sjølv frå salens beste sete. Handlinga måtte me difor lesa på skjermen over scena, som synte ei god norsk omsetjing.
Men for orkester er Grieghallen veleigna. Sjeldan har Bergen Filharmoniske Orkester spelt så suverent, med klangleg klåre og rytmisk presise messingblåsarar, og strykarar som framførte Elektras makabre dansefantasiar med iskald entusiasme.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.