Arrangert fantasi
Romantikarar tørsta etter Mozart i moll.
Reinhard Goebel var, før han blei orkesterdirigent, ein av 1900-talets leiande barokkfiolinistar.
Foto: Wolf Silveri
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
New Mozart Vol. 2
Mozarteumorchester Salzburg; dir.: Reinhard Goebel. Sony 2022
Det er litt stråmannargumentasjon over dirigenten Reinhard Goebels’ djuptgåande, fotnoteutstyrte tekst i omslagsheftet til New Mozart Vol. 2. (16 fotnotar i éin slik tekst må vera rekord.) Albumet inneheld klaver- og kammermusikk av Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) som er arrangert for stort orkester og her blir godt framført av Mozarteumorchester Salzburg.
I musikken tyder å «arrangera» å leggja eit musikkstykke til rette for andre instrument enn dei komponisten opphaveleg skreiv for. Orkesterarrangement var vanlege på slutten av 1800-talet og i byrjinga av 1900-talet, men i «vår autentisitetsfokuserte tid» har slik praksis kome i vanry, skriv Goebel – utan å spesifisera kven som ser på det som «kitschy overgrep» mot originalverket. For min del tykkjer eg at arrangement kan vera interessante, særleg når dei er gjorde relativt kort tid etter at originalen blei til.
Det sistnemnde er tilfellet med dei to stykka på albumet. Her har Mozart-eleven Ignaz von Seyfried (1776–1841) omarbeidd lærarens musikk til ein Grande Fantasie i c-moll (1812) og ein Grande Fantasie i f-moll (1814). Korleis fungerer orkesterversjonane?
Dramatisk moll
Goebel opptrer som von Seyfrieds advokat. Han peikar på at J.S. Bach omarrangerte mange av dei eldre verka sine (til dømes cembalokonsertane), og at Mozart arrangerte Händels barokke oratorium til sitt wienerklassiske orkester. Von Seyfrieds gjerning må sjåast i denne tradisjonen. Han ville formidla Mozarts verk til ei ny tid. I romantikken tørsta ein nemleg etter mozartsk orkestermusikk i moll. Romantikarane elska moll, medan wienerklassikarar som Mozart hadde komponert mest i berre dur – av hans kring 50 symfoniar går berre to i moll.
Dramatisk og tidvis dyster moll dominerer difor von Seyfrieds Mozart-omarbeidingar. Det som opphaveleg var klaververk, kling overraskande bra i orkesterform, særleg andresatsen i von Seyfrieds c-mollfantasi, som byggjer på fyrstesatsen i Mozarts 14. klaversonate, KV 457. Tutti-passasjane (med heile orkesteret) er potente, og der det i klaverversjonen er svake ekko i det høge registeret, nyttar von Seyfried treblåsarar som berre styrkjer ekkoeffekten. Det kling ikkje tvunge, men heilt naturleg.
Kvasiarkaisk
Arrangøren kan likevel gå over streken. Når han endrar sjølve den kompositoriske teksturen, går det gale. Me høyrer det i sistesatsen i f-mollfantasien, som byggjer på Mozarts orgelfantasi, KV 608, ein sats som blir staseleg musisert av Mozarteumorchester Salzburg (vibratolause strykarar og høgt tempo). Slutten av satsen, som i Mozarts original er i rasande f-moll, har von Seyfried endra til idyllisk F-dur. Og det som verre er: Han har lagt til nokre inkjeseiande taktar med kvasiarkaiske melodiske flosklar. Mozartsk alvor degenererer her til harmlaus rokokkonips.
Men slike inngrep øydelegg ikkje heilskapsinntrykket. Under Goebels taktstokk er von Seyfrieds arrangement stort sett ein fryd å lytta til.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
New Mozart Vol. 2
Mozarteumorchester Salzburg; dir.: Reinhard Goebel. Sony 2022
Det er litt stråmannargumentasjon over dirigenten Reinhard Goebels’ djuptgåande, fotnoteutstyrte tekst i omslagsheftet til New Mozart Vol. 2. (16 fotnotar i éin slik tekst må vera rekord.) Albumet inneheld klaver- og kammermusikk av Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) som er arrangert for stort orkester og her blir godt framført av Mozarteumorchester Salzburg.
I musikken tyder å «arrangera» å leggja eit musikkstykke til rette for andre instrument enn dei komponisten opphaveleg skreiv for. Orkesterarrangement var vanlege på slutten av 1800-talet og i byrjinga av 1900-talet, men i «vår autentisitetsfokuserte tid» har slik praksis kome i vanry, skriv Goebel – utan å spesifisera kven som ser på det som «kitschy overgrep» mot originalverket. For min del tykkjer eg at arrangement kan vera interessante, særleg når dei er gjorde relativt kort tid etter at originalen blei til.
Det sistnemnde er tilfellet med dei to stykka på albumet. Her har Mozart-eleven Ignaz von Seyfried (1776–1841) omarbeidd lærarens musikk til ein Grande Fantasie i c-moll (1812) og ein Grande Fantasie i f-moll (1814). Korleis fungerer orkesterversjonane?
Dramatisk moll
Goebel opptrer som von Seyfrieds advokat. Han peikar på at J.S. Bach omarrangerte mange av dei eldre verka sine (til dømes cembalokonsertane), og at Mozart arrangerte Händels barokke oratorium til sitt wienerklassiske orkester. Von Seyfrieds gjerning må sjåast i denne tradisjonen. Han ville formidla Mozarts verk til ei ny tid. I romantikken tørsta ein nemleg etter mozartsk orkestermusikk i moll. Romantikarane elska moll, medan wienerklassikarar som Mozart hadde komponert mest i berre dur – av hans kring 50 symfoniar går berre to i moll.
Dramatisk og tidvis dyster moll dominerer difor von Seyfrieds Mozart-omarbeidingar. Det som opphaveleg var klaververk, kling overraskande bra i orkesterform, særleg andresatsen i von Seyfrieds c-mollfantasi, som byggjer på fyrstesatsen i Mozarts 14. klaversonate, KV 457. Tutti-passasjane (med heile orkesteret) er potente, og der det i klaverversjonen er svake ekko i det høge registeret, nyttar von Seyfried treblåsarar som berre styrkjer ekkoeffekten. Det kling ikkje tvunge, men heilt naturleg.
Kvasiarkaisk
Arrangøren kan likevel gå over streken. Når han endrar sjølve den kompositoriske teksturen, går det gale. Me høyrer det i sistesatsen i f-mollfantasien, som byggjer på Mozarts orgelfantasi, KV 608, ein sats som blir staseleg musisert av Mozarteumorchester Salzburg (vibratolause strykarar og høgt tempo). Slutten av satsen, som i Mozarts original er i rasande f-moll, har von Seyfried endra til idyllisk F-dur. Og det som verre er: Han har lagt til nokre inkjeseiande taktar med kvasiarkaiske melodiske flosklar. Mozartsk alvor degenererer her til harmlaus rokokkonips.
Men slike inngrep øydelegg ikkje heilskapsinntrykket. Under Goebels taktstokk er von Seyfrieds arrangement stort sett ein fryd å lytta til.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.