Arkivet: Richmans country
Jonathan Richman live i Tokyo i november 1990.
Foto: Masao Nakagami / Wikimedia Commons
Det var på tredjeplata at den mildt sagt allsidige luringen Jonathan Richman fann ut at han like godt skulle lage country. Jonathan Goes Country (1990) samlar tolv spor på vel halvtimen, der litt under halvparten er tolkingar og resten eigne originalkomposisjonar. Denne våren er det trykt ny vinyl, og det er atter råd å få tak i ei utgiving som etter kvart har vorte nokså sjeldan.
Det er ikkje tvil om at Jonathan Goes Country delte lyttarane til Richman. Somme av dei som primært hadde tenkt seg fyren som ein pønkar, kunne styre seg. Det gav han blaffen i, for dette er ein profil som alltid har gått sine eigne vegar, kva no enn forventningane har vore.
Det er nok vanskeleg å sjå tre tiår seinare, i ei tid der alskens artistar leflar med country, kvifor nokre hissa seg så fælt opp – i dag vil ikkje denne typen album ha vore så provokativt frå ein artist av den typen Richman er.
At han kjende sjangeren han gjekk inn i, er det liten tvil om. Det er ikkje alltid så lett å skilje mellom det han har laga sjølv, og det han tolkar.
Det er dessutan rart å høyre ein song som «Corner Store» i dag: «I spot a trend that has got to stop», heiter det der: «I want them to put back that old corner store.» Det var i 1990. Vi veit alle kva veg det gjekk på det området.
Øyvind Vågnes
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det var på tredjeplata at den mildt sagt allsidige luringen Jonathan Richman fann ut at han like godt skulle lage country. Jonathan Goes Country (1990) samlar tolv spor på vel halvtimen, der litt under halvparten er tolkingar og resten eigne originalkomposisjonar. Denne våren er det trykt ny vinyl, og det er atter råd å få tak i ei utgiving som etter kvart har vorte nokså sjeldan.
Det er ikkje tvil om at Jonathan Goes Country delte lyttarane til Richman. Somme av dei som primært hadde tenkt seg fyren som ein pønkar, kunne styre seg. Det gav han blaffen i, for dette er ein profil som alltid har gått sine eigne vegar, kva no enn forventningane har vore.
Det er nok vanskeleg å sjå tre tiår seinare, i ei tid der alskens artistar leflar med country, kvifor nokre hissa seg så fælt opp – i dag vil ikkje denne typen album ha vore så provokativt frå ein artist av den typen Richman er.
At han kjende sjangeren han gjekk inn i, er det liten tvil om. Det er ikkje alltid så lett å skilje mellom det han har laga sjølv, og det han tolkar.
Det er dessutan rart å høyre ein song som «Corner Store» i dag: «I spot a trend that has got to stop», heiter det der: «I want them to put back that old corner store.» Det var i 1990. Vi veit alle kva veg det gjekk på det området.
Øyvind Vågnes
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Historieforvanskingar
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.