Arkivet: Kva har du i posen?
Amoeba er ei lita grullgruve, meiner Øyvind Vågnes.
Kanskje vil somme av lesarane som likar å gå i platebutikkar, kjenne til legendariske Amoeba Music? Den californiske musikkinstitusjonen opna først i Berkeley, i 1990, og deretter følgde San Francisco og Los Angeles, alle tre stader med så store utval at det har gjort meg heilt perpleks å komme dit. Men Amoeba lever også eit virtuelt liv, med ein vital YouTube-kanal (skapt i 2006). For litt sidan gjorde ein musikkinteressert meg merksam på serien What’s In My Bag?. Det er eg glad for, for det dreier seg om ei aldri så lita gullgruve.
Konseptet er enkelt, og det er smart reklame: Musikkprofilar får snakke heilt kort og entusiastisk om plater dei held høgt, og slik inspirere til lytteglede (og ein tur i ein butikk). Den omfattande gjestelista er rik og mangfaldig, og ho peikar i alle slags retningar, utifrå alle tenkjelege kategoriar.
I episode 785 vandrar Arooj Aftab mellom hyllene i butikken i San Francisco og fortel om Billie Holiday. I episode 334 fortel Chuck E. Weiss om livet som platesamlar og om lidenskapen for 78-plater. I utgangspunktet er serien trass alt skapt for dei som finn vegen til slike plassar, og som til dømes ønskjer å høyre Dan Auerbach snakke om Everly Brothers eller Kim Gordon snakke om avantgardejazz. Litt kjendiseri er det likevel plass til, for folk som Ben Stiller dukkar opp mellom slaga. Her er det altså noko for alle.
Øyvind Vågnes
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Kanskje vil somme av lesarane som likar å gå i platebutikkar, kjenne til legendariske Amoeba Music? Den californiske musikkinstitusjonen opna først i Berkeley, i 1990, og deretter følgde San Francisco og Los Angeles, alle tre stader med så store utval at det har gjort meg heilt perpleks å komme dit. Men Amoeba lever også eit virtuelt liv, med ein vital YouTube-kanal (skapt i 2006). For litt sidan gjorde ein musikkinteressert meg merksam på serien What’s In My Bag?. Det er eg glad for, for det dreier seg om ei aldri så lita gullgruve.
Konseptet er enkelt, og det er smart reklame: Musikkprofilar får snakke heilt kort og entusiastisk om plater dei held høgt, og slik inspirere til lytteglede (og ein tur i ein butikk). Den omfattande gjestelista er rik og mangfaldig, og ho peikar i alle slags retningar, utifrå alle tenkjelege kategoriar.
I episode 785 vandrar Arooj Aftab mellom hyllene i butikken i San Francisco og fortel om Billie Holiday. I episode 334 fortel Chuck E. Weiss om livet som platesamlar og om lidenskapen for 78-plater. I utgangspunktet er serien trass alt skapt for dei som finn vegen til slike plassar, og som til dømes ønskjer å høyre Dan Auerbach snakke om Everly Brothers eller Kim Gordon snakke om avantgardejazz. Litt kjendiseri er det likevel plass til, for folk som Ben Stiller dukkar opp mellom slaga. Her er det altså noko for alle.
Øyvind Vågnes
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.