Antikapitalistisk estetikk
Roraima er eit vakkert og tankevekkjande oppgjer med vekstfilosofien i kapitalismen.
Tingingsverket som vart framført på musikkfestivalen Oslo World i oktober 2020, er no kome ut som album.
Foto: Sigurdhole.no
Jazz
Sigurd Hole:
Roraima
Trygve Seim, saksofonar; Håkon Aase, fiolin; Helga Myhr, hardingfele og vokal; Tanja Orning, cello; Frode Haltli, akkordeon; Sigurd Hole, bass; Per Oddvar Johansen, perkusjon. Elvesang
Ingen lagar CD-ar som Sigurd Hole. Då er det ikkje berre tale om musikken. Både den doble Lys/mørke frå 2020 og årets Roraima inneheld på kvart sitt vis ikkje berre spanande musikk, men omslaga er så til minste detalj gjennomarbeidde og gjev platene ein tilleggsdimensjon som ein saknar hjå det store fleirtalet av utgjevingar.
Roraima er eit tingingsverk til Oslo World 2020, og premieren var i Kulturkirken Jakob 29. oktober. Musikken på plata er henta frå denne konserten. Verket har fått tittel etter platåfjellet som ligg i grenseområdet mellom Brasil, Guyana og Venezuela, men musikken prøver på stillfarande vis å vekkja oss og opna augo våre for den økologiske katastrofen som er i ferd med å skje i det skogkledde slettelandet nedanfor fjellet – spesielt på brasiliansk side.
Hole siterer David Bowie i omslagsheftet: «Tomorrow belongs to those who can hear it coming.»
Verket er ein suite i 17 delar med sterkt varierande lengd. Hole blandar inn feltopptak av Bernie Krause og Stephen Vitiello. Krause bidreg med lydar frå regnskogen i Amazonas, og Vitiello har gjort opptak med ein yanomami-sjaman. Det er spesielt å lytta til at ensemblet improviserer til desse opptaka. Akkordeon og jaguar er ein fascinerande kombinasjon. Boka The Falling Sky: Words of A Yanomami Shaman av Davi Kopenawa og Bruce Albert har inspirert Hole og gjeve titlar til dei ulike komposisjonane. Dette er eit gjennomarbeidd konseptalbum, men Hole gjev ensemblet spelerom til å setja sitt preg på verket.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Jazz
Sigurd Hole:
Roraima
Trygve Seim, saksofonar; Håkon Aase, fiolin; Helga Myhr, hardingfele og vokal; Tanja Orning, cello; Frode Haltli, akkordeon; Sigurd Hole, bass; Per Oddvar Johansen, perkusjon. Elvesang
Ingen lagar CD-ar som Sigurd Hole. Då er det ikkje berre tale om musikken. Både den doble Lys/mørke frå 2020 og årets Roraima inneheld på kvart sitt vis ikkje berre spanande musikk, men omslaga er så til minste detalj gjennomarbeidde og gjev platene ein tilleggsdimensjon som ein saknar hjå det store fleirtalet av utgjevingar.
Roraima er eit tingingsverk til Oslo World 2020, og premieren var i Kulturkirken Jakob 29. oktober. Musikken på plata er henta frå denne konserten. Verket har fått tittel etter platåfjellet som ligg i grenseområdet mellom Brasil, Guyana og Venezuela, men musikken prøver på stillfarande vis å vekkja oss og opna augo våre for den økologiske katastrofen som er i ferd med å skje i det skogkledde slettelandet nedanfor fjellet – spesielt på brasiliansk side.
Hole siterer David Bowie i omslagsheftet: «Tomorrow belongs to those who can hear it coming.»
Verket er ein suite i 17 delar med sterkt varierande lengd. Hole blandar inn feltopptak av Bernie Krause og Stephen Vitiello. Krause bidreg med lydar frå regnskogen i Amazonas, og Vitiello har gjort opptak med ein yanomami-sjaman. Det er spesielt å lytta til at ensemblet improviserer til desse opptaka. Akkordeon og jaguar er ein fascinerande kombinasjon. Boka The Falling Sky: Words of A Yanomami Shaman av Davi Kopenawa og Bruce Albert har inspirert Hole og gjeve titlar til dei ulike komposisjonane. Dette er eit gjennomarbeidd konseptalbum, men Hole gjev ensemblet spelerom til å setja sitt preg på verket.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.