Kunsten å følge med
Neste stormønstring er Kochi-Muziris-biennalen i India (frå 12. desember 2018 til 29. mars 2019). Biletet er eit utsnitt frå «Room for lies» av Sunil Padwal, vist på biennalen i 2016.
Noko av det mest spennande med samtidskunsten er nettopp dette av han er nylaga. Kunsten kjem ut av ateliera rykande fersk og vert stilt ut før han har kolna. Det er også dette som gjer det så vanskeleg å følgje med på samtidskunsten. Han hender overalt på same tid, og ein rekk ikkje sjå meir enn ein brøkdel.
Dette er nok ein av grunnane til at slike årvisse utstillingar som haustutstillinga er så populære. Her kan ein få ei grei oversikt. Og når det lir mot vår, kjem utstillingane frå avgangsklassene på kunstutdanningane, her får vi eit glimt av det vi har i vente i åra framover.
Og vi kan ikkje nøye oss med berre norsk kunst når heile verda boblar og kokar av kreativitet. Kunsten i dei ulike landa snakkar stadig meir og betre med kvarandre, og desse internasjonale stormønstringar får meir og meir å seie.
Derfor må vi få med oss biennalane i Venezia og San Paulo, og kvart femte år må vi ta turen til Documenta i Kassel. Og det er mange fleire ein helst skulle ha sett. Med tanke på at kvar av utstillingane viser fleire hundre verk, seier det seg sjølv at vi må fare over med harelabb.
Ein kan spørje seg om vi eigentleg vert visare av slik fråssing. Det er ikkje så sikkert vi må til ein biennale for å få den heilt store kunstopplevinga. Den får vi like ofte på mindre utstillingar, gjerne utanfor allfarveg. Oppsøker ein slike, oppdagar ein snart at det slett ikkje er slik at all god kunst vert vist på stormønstringane. Det er også ein måte å følgje med på.
Eva Furseth
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Noko av det mest spennande med samtidskunsten er nettopp dette av han er nylaga. Kunsten kjem ut av ateliera rykande fersk og vert stilt ut før han har kolna. Det er også dette som gjer det så vanskeleg å følgje med på samtidskunsten. Han hender overalt på same tid, og ein rekk ikkje sjå meir enn ein brøkdel.
Dette er nok ein av grunnane til at slike årvisse utstillingar som haustutstillinga er så populære. Her kan ein få ei grei oversikt. Og når det lir mot vår, kjem utstillingane frå avgangsklassene på kunstutdanningane, her får vi eit glimt av det vi har i vente i åra framover.
Og vi kan ikkje nøye oss med berre norsk kunst når heile verda boblar og kokar av kreativitet. Kunsten i dei ulike landa snakkar stadig meir og betre med kvarandre, og desse internasjonale stormønstringar får meir og meir å seie.
Derfor må vi få med oss biennalane i Venezia og San Paulo, og kvart femte år må vi ta turen til Documenta i Kassel. Og det er mange fleire ein helst skulle ha sett. Med tanke på at kvar av utstillingane viser fleire hundre verk, seier det seg sjølv at vi må fare over med harelabb.
Ein kan spørje seg om vi eigentleg vert visare av slik fråssing. Det er ikkje så sikkert vi må til ein biennale for å få den heilt store kunstopplevinga. Den får vi like ofte på mindre utstillingar, gjerne utanfor allfarveg. Oppsøker ein slike, oppdagar ein snart at det slett ikkje er slik at all god kunst vert vist på stormønstringane. Det er også ein måte å følgje med på.
Eva Furseth
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ragnar Bjerkreim har teke utgangspunkt i Josef-forteljinga i 1. Mosebok. Prosjektet tek for seg flukt, emigrasjon og folkevandring til ulike tider og på ulike kontinent.
Foto: Gry Monica Hellevik
Gjennom byar, under bru
Ragnar Bjerkreims Stjernesti famnar breitt, med mange røyster og opne landskap.