Sjukt barn?
Henry Peach Robinson, «Fading Away», 1858.
The Metropolitan Museum of Art.
I 1858 presenterte den britiske fotografen Henry Peach Robinsons (1830–1901) eit bilde som skapte ramaskrik. Her ser vi ein knust familie ved sottesenga til ei dotter. Kva var det som gjorde at dette verket skapte slikt oppstuss?
Gjennom hundreår med vestleg bildekunst finn vi liknande framstillingar, gjerne med inngåande skildringar av andleta til den lidande pasienten. Interessant nok vart folk forarga fordi jenta på biletet slett ikkje var sjuk, og dei fortvila familiemedlemmane korkje sørgde eller var i slekt. Robinson hadde endåtil skapt biletet ved hjelp av ein eigenutvikla teknikk. Motivet er sett saman av fem enkeltopptak, som han skar ut delar frå og pusla saman til eitt motiv.
Det var heilt greitt når målarar konstruerte scenene sine. Men fotografane, dei skulle dokumentere. Dette var trass alt eit nyutvikla medium, det første stabile fotografiet vart produsert i 1826. Mellom anna skildra den leiande franske fotografen Louis Daguerre (1787–1851) fotografiet som ein kjemisk og fysisk prosess som lét naturen reprodusere seg sjølv, og britiske William Talbot (1800–1877) meinte det var «naturens pensel».
Med «Fading Away» fekk sanningsverdien til fotografiet ein ureparerleg knekk. Frå no av kunne publikum ikkje lenger stole på det dei såg. I staden fremja Robinson fotografiet som arena for å utforske målariske verknader. I «Fading Away» er det brukt ein trekantkomposisjon, der kvinnene på kvar side av pasienten speglar kvarandre. Dei eldre personane er kledde i mørkt, og dei unge i kvitt. Midt i bildet står ein slank vase med visna blomar, noko som sjeldan lovar godt i kunstverk med tema som dette.
Det er ikkje mange verk vi har etter Robinson. Til liks med mange av dei tidlege fotografane måtte han gje seg etter få år, dei giftige kjemikala som vart nytta til framkalling, var harde for helsa. Like fullt, dei verka Robinson skapte, sikra han posisjonen som stor pioner innan kunstfotografering.
Eva Furseth
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
I 1858 presenterte den britiske fotografen Henry Peach Robinsons (1830–1901) eit bilde som skapte ramaskrik. Her ser vi ein knust familie ved sottesenga til ei dotter. Kva var det som gjorde at dette verket skapte slikt oppstuss?
Gjennom hundreår med vestleg bildekunst finn vi liknande framstillingar, gjerne med inngåande skildringar av andleta til den lidande pasienten. Interessant nok vart folk forarga fordi jenta på biletet slett ikkje var sjuk, og dei fortvila familiemedlemmane korkje sørgde eller var i slekt. Robinson hadde endåtil skapt biletet ved hjelp av ein eigenutvikla teknikk. Motivet er sett saman av fem enkeltopptak, som han skar ut delar frå og pusla saman til eitt motiv.
Det var heilt greitt når målarar konstruerte scenene sine. Men fotografane, dei skulle dokumentere. Dette var trass alt eit nyutvikla medium, det første stabile fotografiet vart produsert i 1826. Mellom anna skildra den leiande franske fotografen Louis Daguerre (1787–1851) fotografiet som ein kjemisk og fysisk prosess som lét naturen reprodusere seg sjølv, og britiske William Talbot (1800–1877) meinte det var «naturens pensel».
Med «Fading Away» fekk sanningsverdien til fotografiet ein ureparerleg knekk. Frå no av kunne publikum ikkje lenger stole på det dei såg. I staden fremja Robinson fotografiet som arena for å utforske målariske verknader. I «Fading Away» er det brukt ein trekantkomposisjon, der kvinnene på kvar side av pasienten speglar kvarandre. Dei eldre personane er kledde i mørkt, og dei unge i kvitt. Midt i bildet står ein slank vase med visna blomar, noko som sjeldan lovar godt i kunstverk med tema som dette.
Det er ikkje mange verk vi har etter Robinson. Til liks med mange av dei tidlege fotografane måtte han gje seg etter få år, dei giftige kjemikala som vart nytta til framkalling, var harde for helsa. Like fullt, dei verka Robinson skapte, sikra han posisjonen som stor pioner innan kunstfotografering.
Eva Furseth
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.