Nest best
i verda
Foto: Anders S. Solberg / Hannah Ryggen/BONO 2019
Det anerkjende nettmagasinet Hyperallergic hadde før årsslutt ei kåring av dei beste utstillingane i verda i 2018. Her kom Hannah Ryggen: Woven Histories på andreplass.
Utstillinga vart vist på det velsette museet Modern Art Oxford og har også hausta gode kritikkar i britiske aviser – som jamt over elles har bitande pennar. Kritikaren Skye Sherwin i Guardian framhevar måten Ryggen kjempar for rettferd i verda på gjennom humor og brodd.
Hannah Ryggen (1894–1970) budde på ein liten gard på Ørlandet i Trøndelag. Det er fascinerande korleis ho møter det samfunnsaktuelle, det som hender her og nå, med ein så omstendeleg teknikk som ein bildevev. Ho evnar å fanga dette flyktige og flette saman motsvar tråd for tråd til digre og monumentale verk. Det er særleg imponerande kor tidleg ho reagerer krast mot framveksten av fascismen, og ho held fram med modige protestar gjennom 40-talet. Her er brutaliteten vist fram og latterleggjort, og dei som våga å stå imot, vert løfta fram i mjuke og varme skildringar. Verka viser kor sterk og viktig kunsten kan vere. Ryggen brukar alt av kunstnarlege verkemiddel til å fremje bodskapen. Verka har store estetiske kvalitetar, den treffsikre formsansen hennar faldar seg ut i ein fargerikdom som kling i tonar som ho sjølv har utvikla.
Ryggen går aldri på kompromiss, verka hennar er gode å gå til når ein treng å finjustere sitt eige moralske kompass. Det treng vi vel alle i desse dagar. Fascismen er på frammarsj, vi vert forsøkt påverka frå svært mange hald.
Det er nok ikkje utan grunn at kunsten til Ryggen har fått ein internasjonal renessanse.
Hannah Ryggen er stor i Trøndelag. Men korleis er stoda i resten av landet? Kan hende merksemda utanfrå kan få alle i Noreg til å få auga opp for henne?
Eva Furseth
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det anerkjende nettmagasinet Hyperallergic hadde før årsslutt ei kåring av dei beste utstillingane i verda i 2018. Her kom Hannah Ryggen: Woven Histories på andreplass.
Utstillinga vart vist på det velsette museet Modern Art Oxford og har også hausta gode kritikkar i britiske aviser – som jamt over elles har bitande pennar. Kritikaren Skye Sherwin i Guardian framhevar måten Ryggen kjempar for rettferd i verda på gjennom humor og brodd.
Hannah Ryggen (1894–1970) budde på ein liten gard på Ørlandet i Trøndelag. Det er fascinerande korleis ho møter det samfunnsaktuelle, det som hender her og nå, med ein så omstendeleg teknikk som ein bildevev. Ho evnar å fanga dette flyktige og flette saman motsvar tråd for tråd til digre og monumentale verk. Det er særleg imponerande kor tidleg ho reagerer krast mot framveksten av fascismen, og ho held fram med modige protestar gjennom 40-talet. Her er brutaliteten vist fram og latterleggjort, og dei som våga å stå imot, vert løfta fram i mjuke og varme skildringar. Verka viser kor sterk og viktig kunsten kan vere. Ryggen brukar alt av kunstnarlege verkemiddel til å fremje bodskapen. Verka har store estetiske kvalitetar, den treffsikre formsansen hennar faldar seg ut i ein fargerikdom som kling i tonar som ho sjølv har utvikla.
Ryggen går aldri på kompromiss, verka hennar er gode å gå til når ein treng å finjustere sitt eige moralske kompass. Det treng vi vel alle i desse dagar. Fascismen er på frammarsj, vi vert forsøkt påverka frå svært mange hald.
Det er nok ikkje utan grunn at kunsten til Ryggen har fått ein internasjonal renessanse.
Hannah Ryggen er stor i Trøndelag. Men korleis er stoda i resten av landet? Kan hende merksemda utanfrå kan få alle i Noreg til å få auga opp for henne?
Eva Furseth
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ragnar Bjerkreim har teke utgangspunkt i Josef-forteljinga i 1. Mosebok. Prosjektet tek for seg flukt, emigrasjon og folkevandring til ulike tider og på ulike kontinent.
Foto: Gry Monica Hellevik
Gjennom byar, under bru
Ragnar Bjerkreims Stjernesti famnar breitt, med mange røyster og opne landskap.