Ikkje berre høg
ViÅay Barot
Førre gong skreiv eg om høge tårn. Når auga først er vende oppover, kan vi sjå mot Gujarat i India, der det i fjor haust vart avduka ein skulptur av ein fridomskjempar som ragar heile 182 meter over bakken. Dersom ein inkluderer museet som er bygd under føtene, vert han 240 meter høg. Verket er sjølvsagt omdiskutert, mellom anna er dette ikkje åleine verdas høgste skulptur, men verdas dyraste. Denne gongen vil eg fokusere på dei monalege kunstnarlege kvalitetane i verket.
Vanlegvis er det mest imponerande med høge verk nettopp storleiken, medan forma er heller uinteressant. Men i dette verket spelar format og uttrykk saman på ein måte som ein sjeldan ser. Her ser vi juristen og politikaren Sardar Vallabhbhai Patel, som var sentral i den indiske kampen om sjølvstende, og den første visestatsministeren i India i 1947. Skulpturen har ikkje noko av det som oppblåste og pompøse portrett av kjende personlegdomar gjerne er skjemde av. Tvert om er Patel framstilt med lut nakke, audmjuk. Samstundes utstrålar han ei stillferdig, indre styrke som forsvarar bruken av så mange tonn metall.
Måten verket er bygt opp på, er symboltungt. Kunstnaren har sanka saman metall frå utrangerte jordbruksverktøy frå fleire tusen landsbyar over heile India. Mykje av materialet er brukt i skulpturen. Ser ein nærare på skulpturen, ser ein at han er sett saman som eit enormt lappeteppe. Tittelen på verket er også «Statue of Unity».
Det er også ein særs erfaren kunstnar attom verket. Den indiske bildehoggaren Ram Vanji Sutar er heile 94 år, og forbløffande full av skaparkraft. Framleis arbeider han åtte timar dagleg på verkstaden. Ikkje berre laga han ein prototype på 9 meter, i tillegg var han aktivt med på å utarbeide forstørringa, og konstruere formene som giganten skulle støypast i. Denne vakne og aktive deltakinga er nok ein viktig årsak til at den ferdige skulpturen er så full av liv, og med eit slikt talande uttrykk. Gjennom dei sytti åra Sutar har arbeidd, har han utmerkt seg med meir enn femti skulpturar. «Statue of Unity» er den aller beste.
Eva Furseth
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Førre gong skreiv eg om høge tårn. Når auga først er vende oppover, kan vi sjå mot Gujarat i India, der det i fjor haust vart avduka ein skulptur av ein fridomskjempar som ragar heile 182 meter over bakken. Dersom ein inkluderer museet som er bygd under føtene, vert han 240 meter høg. Verket er sjølvsagt omdiskutert, mellom anna er dette ikkje åleine verdas høgste skulptur, men verdas dyraste. Denne gongen vil eg fokusere på dei monalege kunstnarlege kvalitetane i verket.
Vanlegvis er det mest imponerande med høge verk nettopp storleiken, medan forma er heller uinteressant. Men i dette verket spelar format og uttrykk saman på ein måte som ein sjeldan ser. Her ser vi juristen og politikaren Sardar Vallabhbhai Patel, som var sentral i den indiske kampen om sjølvstende, og den første visestatsministeren i India i 1947. Skulpturen har ikkje noko av det som oppblåste og pompøse portrett av kjende personlegdomar gjerne er skjemde av. Tvert om er Patel framstilt med lut nakke, audmjuk. Samstundes utstrålar han ei stillferdig, indre styrke som forsvarar bruken av så mange tonn metall.
Måten verket er bygt opp på, er symboltungt. Kunstnaren har sanka saman metall frå utrangerte jordbruksverktøy frå fleire tusen landsbyar over heile India. Mykje av materialet er brukt i skulpturen. Ser ein nærare på skulpturen, ser ein at han er sett saman som eit enormt lappeteppe. Tittelen på verket er også «Statue of Unity».
Det er også ein særs erfaren kunstnar attom verket. Den indiske bildehoggaren Ram Vanji Sutar er heile 94 år, og forbløffande full av skaparkraft. Framleis arbeider han åtte timar dagleg på verkstaden. Ikkje berre laga han ein prototype på 9 meter, i tillegg var han aktivt med på å utarbeide forstørringa, og konstruere formene som giganten skulle støypast i. Denne vakne og aktive deltakinga er nok ein viktig årsak til at den ferdige skulpturen er så full av liv, og med eit slikt talande uttrykk. Gjennom dei sytti åra Sutar har arbeidd, har han utmerkt seg med meir enn femti skulpturar. «Statue of Unity» er den aller beste.
Eva Furseth
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.