Forleggjaren som knapt sa nei
BOKHUSET I RISØR. Erik Gunleiksons forlag og bokhandel heldt til i dette kvite huset i Strandgaten 1.
Postkort frå forlaget, Universitetet i Bergen
Erik Gunleikson (39) hadde vore bonde, dreiv bokhandel og blei forleggjar då han skipa Erik Gunleiksons Forlag i Risør 1912. Det blei eit livsverk for historiebøkene.
Gunleikson dreiv farsgarden frå 1892 til broren Peder tok over i 1906. Erik flytta til Risør og kjøpte J.G. Fryxells Boghandel. Ein god medhjelpar nokre år var Kjetil Ljøstad, seinare forlagssjef i Noregs Boklag.
Mykje av bokinteressa kom frå ein onkel med stor boksamling. Erik venta å arve samlinga, men bestemora tykte bøkene var for verdslege og brende alt i hop. Berre ein biletbibel låg att. I staden bygde han sjølv opp ei stor privat boksamling på 5000 band. Ho blei borte då han døydde.
Erik Gunleikson Forlag gav ut 160 bøker mellom 1911 og 1937. Av desse var 36 på bokmål. Til dette kom 32 årgangar av fire blad, tidsskrift og årbøker.
Han satsa mest på skjønnlitteratur og tradisjonsstoff frå Agder og Telemark. Frå dette forlaget kom også pamfletten Kvendi og preste-embættet av Marta Steinsvik i 1917 og kortstokken Nynorsk litteraturhistorisk Firkort av Edmund Salvesen i 1921. Mykje av det Gunleikson gav ut, blei den gongen kalla folkebøker. Det var viktigare at bøkene kunne lesast av mange, enn at dei var sterke litterære verk. Gunleikson sa mykje heller ja enn nei.
«Forfattere er det ingen mangel paa», sa han til Dagbladet i 1920. Det som trongst no, var eit kapitalsterkt nynorskforlag. Så slapp ein å refusere så mange av dei som skreiv godt, sukka Gunleikson. Dei pengane hadde ingen.
Ein av debutantane var Hallvard Sandnes. Han fortalde om diktardraumen sin til ein ven i Kristiansand. Gå heim og skriv boka, så tek eg henne med til Gunleikson, var svaret. Sandnes sette seg til på eit loft heime i Vikelid i Setesdal, skreiv Paa solbrune vidder på tre veker, og boka kom ut hausten 1913.
Knapt noko stod han nærare enn tidsskriftet Ung-Norig. Bibliografen Anton Aure redigerte dei første sju årgangane frå 1918 før Henrik Rytter tok seg av éin. Åtte år seinare bad forleggjaren mangesyslaren Olaf Hanssen om å vere med og berge bladet. Det ville vere «ei stor fyreloga for alt ung av ånd i Noreg.» Dermed førte venene Conrad Clausen og Olaf Hanssen tidsskriftet vidare i to år frå 1935.
Vinteren 1937 stoppa han tidsskriftet, og året etter måtte han gi opp både forlag og bokhandel. Erik Gunleikson døydde på Risør aldershjem i 1949. Målrørsla hadde gløymt han, og ingen målfolk sa noko i jordferda, som enda på heimegarden. Han spann ikkje silke på verksemda si, men hadde blikk for noko større, skreiv Aust-Agder Blad presist.
Ottar Grepstad
Neste gong: Forlaget for heile landet
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Erik Gunleikson (39) hadde vore bonde, dreiv bokhandel og blei forleggjar då han skipa Erik Gunleiksons Forlag i Risør 1912. Det blei eit livsverk for historiebøkene.
Gunleikson dreiv farsgarden frå 1892 til broren Peder tok over i 1906. Erik flytta til Risør og kjøpte J.G. Fryxells Boghandel. Ein god medhjelpar nokre år var Kjetil Ljøstad, seinare forlagssjef i Noregs Boklag.
Mykje av bokinteressa kom frå ein onkel med stor boksamling. Erik venta å arve samlinga, men bestemora tykte bøkene var for verdslege og brende alt i hop. Berre ein biletbibel låg att. I staden bygde han sjølv opp ei stor privat boksamling på 5000 band. Ho blei borte då han døydde.
Erik Gunleikson Forlag gav ut 160 bøker mellom 1911 og 1937. Av desse var 36 på bokmål. Til dette kom 32 årgangar av fire blad, tidsskrift og årbøker.
Han satsa mest på skjønnlitteratur og tradisjonsstoff frå Agder og Telemark. Frå dette forlaget kom også pamfletten Kvendi og preste-embættet av Marta Steinsvik i 1917 og kortstokken Nynorsk litteraturhistorisk Firkort av Edmund Salvesen i 1921. Mykje av det Gunleikson gav ut, blei den gongen kalla folkebøker. Det var viktigare at bøkene kunne lesast av mange, enn at dei var sterke litterære verk. Gunleikson sa mykje heller ja enn nei.
«Forfattere er det ingen mangel paa», sa han til Dagbladet i 1920. Det som trongst no, var eit kapitalsterkt nynorskforlag. Så slapp ein å refusere så mange av dei som skreiv godt, sukka Gunleikson. Dei pengane hadde ingen.
Ein av debutantane var Hallvard Sandnes. Han fortalde om diktardraumen sin til ein ven i Kristiansand. Gå heim og skriv boka, så tek eg henne med til Gunleikson, var svaret. Sandnes sette seg til på eit loft heime i Vikelid i Setesdal, skreiv Paa solbrune vidder på tre veker, og boka kom ut hausten 1913.
Knapt noko stod han nærare enn tidsskriftet Ung-Norig. Bibliografen Anton Aure redigerte dei første sju årgangane frå 1918 før Henrik Rytter tok seg av éin. Åtte år seinare bad forleggjaren mangesyslaren Olaf Hanssen om å vere med og berge bladet. Det ville vere «ei stor fyreloga for alt ung av ånd i Noreg.» Dermed førte venene Conrad Clausen og Olaf Hanssen tidsskriftet vidare i to år frå 1935.
Vinteren 1937 stoppa han tidsskriftet, og året etter måtte han gi opp både forlag og bokhandel. Erik Gunleikson døydde på Risør aldershjem i 1949. Målrørsla hadde gløymt han, og ingen målfolk sa noko i jordferda, som enda på heimegarden. Han spann ikkje silke på verksemda si, men hadde blikk for noko større, skreiv Aust-Agder Blad presist.
Ottar Grepstad
Neste gong: Forlaget for heile landet
Fleire artiklar
Nicolai Heiberg-Evenstad og Markus Lund er yngre enn fedrane sine, men likevel gode.
Foto: Norsk bridgeforbund
«Bridge er så vanedannande og tidkrevjande at det kan gå på kostnad av både studium, arbeid, kjærleiksliv, eigne born, barneborn og liknande.»
Reisande på Gardermoen i juni i år. Oslo lufthamn er i særklasse den mest lønsame flyplassen Avinor driv. Dei aller fleste norske flyplassane går med underskot.
Foto: Javad Parsa / NTB
Avinor-krisa tok ikkje slutt da pandemitiltaka gjorde det. Kan det vere styringsmodellen det er noko gale med?
Cissy Houston
Wikimedia Commons
Arkivet: Emily «Cissy» Houston (1933–2024)
Berlin: Med bandet kring seg står Bob Dylan ved flygelet og spelar munnspel.
Foto: Håvard Rem
Som å lesa ei bok
Dylan (83) vert eldre, men skriv og syng betre.
Teikning: May Linn Clement