Unødvendig oppfølgjar
The Equalizer 2 var ein dårleg idé som i beste fall kunne samla støv i skuffa.
Denzel Washington spelar den pensjonerte hemmelege agenten Robert McCall.
Foto: Glen Wilson
Action
Regi: Antoine Fuqua
The Equalizer 2
Med: Denzel Washington, Melissa Leo, Bill Pullman
The Equalizer (2014) handla om ein pensjonert hemmeleg agent, Robert McCall (Washington) som levde eit endå meir hemmeleg tilbaketrekt liv. Han hadde fått seg ein heilt vanleg jobb og nytta fritida til å lese litterære klassikarar. Den einaste som visste om fortida hans, var ekskollegaen Susan (Leo) og ektemannen hennar (Pullman). Det vil seie, heilt til han møtte ein mindreårig prostituert og ei heil underverd av slemme russiske menn. McCall måtte snart tilbake i ringen for å berge jenta. Det innebar ein heil del action, slåsting, dreping og ei mogleg forverring av tilhøvet mellom Amerika og Russland.
Ein ganske vanleg mann
The Equalizer 2 handlar om Robert McCall, ein pensjonert hemmeleg agent som lever eit hemmeleg tilbaketrekt liv. Han arbeider som taxisjåfør, les bøker, men gjer innimellom frilansoppdrag som drapsmaskin i rettferds namn. Ein togtur til Tyrkia i opningsscena illustrerer McCalls dobbeltliv, utkledd som ein muslimsk intellektuell som brått viser kven han eigentleg er. Denne gongen er det kanskje tyrkarane som føler seg uthengde som skurkar? Tilbake i USA møter han Susan, som fortel om drapet på ein belgisk agent, og at ho må reise til Brussel for å undersøke kven som står bak. Her skjer det ting som tvingar McCall tilbake i ringen på ny.
Hemnfilm
The Equalizer prøvde aldri å vere original eller smart, men var i det minste solid underhaldning. Det var ein klassisk «hemnfilm» der helten er motivert av ein personleg affeksjon, nesten ein sjanger i seg sjølv. Frå dei fabelaktige Kill Bill-filmane til Keanu Reeves i John Wick: Folk på hemntokt blir som regel god underhaldning. På sitt beste har dei også noko meir på hjartet (Kill Bill) eller er i det minste morosame (John Wick).
The Equalizer 2 har ingen av delane. Filmen har lite, om noko, på hjartet og er såpass sjølvhøgtidleg på vegner av det latterlege plottet at han i beste fall blir (ufriviljug) morosam. Eller, det er framleis litt morosamt å sjå folk undervurdere McCall i sivil. Men kvifor nokon av dei involverte tenkte at resirkulering av den første filmen var ein god idé, er for meg ei gåte. Eg tippar at det handlar om pengar. Denzel Washington kosar seg sikkert som afroamerikansk intellektuell/drapsmaskin. Vi andre må lide oss gjennom eit to timar langt actionplot som aldri gir meining.
Sondre Åkervik
Sondre Åkervik er frilans kulturjournalist og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Action
Regi: Antoine Fuqua
The Equalizer 2
Med: Denzel Washington, Melissa Leo, Bill Pullman
The Equalizer (2014) handla om ein pensjonert hemmeleg agent, Robert McCall (Washington) som levde eit endå meir hemmeleg tilbaketrekt liv. Han hadde fått seg ein heilt vanleg jobb og nytta fritida til å lese litterære klassikarar. Den einaste som visste om fortida hans, var ekskollegaen Susan (Leo) og ektemannen hennar (Pullman). Det vil seie, heilt til han møtte ein mindreårig prostituert og ei heil underverd av slemme russiske menn. McCall måtte snart tilbake i ringen for å berge jenta. Det innebar ein heil del action, slåsting, dreping og ei mogleg forverring av tilhøvet mellom Amerika og Russland.
Ein ganske vanleg mann
The Equalizer 2 handlar om Robert McCall, ein pensjonert hemmeleg agent som lever eit hemmeleg tilbaketrekt liv. Han arbeider som taxisjåfør, les bøker, men gjer innimellom frilansoppdrag som drapsmaskin i rettferds namn. Ein togtur til Tyrkia i opningsscena illustrerer McCalls dobbeltliv, utkledd som ein muslimsk intellektuell som brått viser kven han eigentleg er. Denne gongen er det kanskje tyrkarane som føler seg uthengde som skurkar? Tilbake i USA møter han Susan, som fortel om drapet på ein belgisk agent, og at ho må reise til Brussel for å undersøke kven som står bak. Her skjer det ting som tvingar McCall tilbake i ringen på ny.
Hemnfilm
The Equalizer prøvde aldri å vere original eller smart, men var i det minste solid underhaldning. Det var ein klassisk «hemnfilm» der helten er motivert av ein personleg affeksjon, nesten ein sjanger i seg sjølv. Frå dei fabelaktige Kill Bill-filmane til Keanu Reeves i John Wick: Folk på hemntokt blir som regel god underhaldning. På sitt beste har dei også noko meir på hjartet (Kill Bill) eller er i det minste morosame (John Wick).
The Equalizer 2 har ingen av delane. Filmen har lite, om noko, på hjartet og er såpass sjølvhøgtidleg på vegner av det latterlege plottet at han i beste fall blir (ufriviljug) morosam. Eller, det er framleis litt morosamt å sjå folk undervurdere McCall i sivil. Men kvifor nokon av dei involverte tenkte at resirkulering av den første filmen var ein god idé, er for meg ei gåte. Eg tippar at det handlar om pengar. Denzel Washington kosar seg sikkert som afroamerikansk intellektuell/drapsmaskin. Vi andre må lide oss gjennom eit to timar langt actionplot som aldri gir meining.
Sondre Åkervik
Sondre Åkervik er frilans kulturjournalist og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Filmen har lite, om noko, på hjartet og er såpass sjølvhøgtidleg på vegner av det latterlege plottet at han i beste fall blir (ufriviljug) morosam.
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ragnar Bjerkreim har teke utgangspunkt i Josef-forteljinga i 1. Mosebok. Prosjektet tek for seg flukt, emigrasjon og folkevandring til ulike tider og på ulike kontinent.
Foto: Gry Monica Hellevik
Gjennom byar, under bru
Ragnar Bjerkreims Stjernesti famnar breitt, med mange røyster og opne landskap.