Trøblete moral
Eg blir ikkje heilt klok på denne filmen og berre sånn passeleg underhalden.
Cirarán Hinds spelar politimeister, medan Liam Neeson har rolla som leigemordar i filmen.
Foto: Netflix
Actiondrama
Regi: Robert Lorenz
In the Land of Saints and Sinners
Med: Liam Neeson, Kerry Condon, Jack Gleeson, Ciarán Hinds
Kinofilm
Irland, 1974 – ein liten bande IRA-terroristar med Doireann (Condon) i spissen søkjer tilflukt i den vesle byen Donegal i Irland. Her held tilfeldigvis den likandes leigemordaren Finbar (Neeson) til, som etter siste oppdrag heller vil grava i jorda for å dyrka grønsaker enn for å gravleggja offer. Det er berre det at bror til Doireann har vore slem med Finbars augestein, den vesle nabojenta Moya.
Søte hemnar
Det startar i god, gamal Troubles-film-tradisjon med bilbomber, pubar og uskuldige forbipasserande i ei Belfast-gate midt på syttitalet. Det er også kanskje den einaste staden sjåaren får ein snev av sympati for Doireann, som prøver å åtvara mor og barn om kva som kjem til å skje, før ho og dei medsamansvorne fresar vidare.
Idyllen i County Donegal står til den gemyttlege stemninga mellom lesehesten Finbar og politimeisteren, som diskuterer kven som kan ha køyrt ned skiltet til den vesle landsbyen der Finbar bur. Det stivnar litt til alt her, då både tittelen In the Land of Saints and Sinners og karakterane insisterer på å få oss til å tenkja at det ikkje er så lett å seia kven som er gode og vonde alltid. Og slik er det sjølvsagt, berre at her glir det nesten over til eit forsvar av bestilte drap, toppa av ein sedvanleg tillitvekkande og sympatisk Liam Neeson som Hemnaren med stor H.
Det må no vera lov
Kompanjongen hans, Kevin, gjer endå meir for å stilla Finbar i eit godt lys, for der Finbar er ein fornuftig, reflektert mann, er Kevin med sin veike framtoning, pubisbart og sleivete oppførsel akkurat så lite likandes som me vil at syndarane skal vera. Katt-og-mus-situasjonen, sheriffen i by’n, den rolege hemnaren og den triggerhappy kumpanen – det einaste som manglar, er tonane til Ennio Morricone.
Landskapet kler uansett westernsjangeren, og musikken av dei tre syskena Baldenweg (som ein slags brørne Dalton, berre for å toppa westernpreget!) gjev rette stemninga. Filmen blir likevel ikkje anna enn heilt grei underhaldning, og for min del med ein dårleg moralsk bismak: Det må vel gå an å drepa ein heil haug med menneske og framleis vera ein fin fyr.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Actiondrama
Regi: Robert Lorenz
In the Land of Saints and Sinners
Med: Liam Neeson, Kerry Condon, Jack Gleeson, Ciarán Hinds
Kinofilm
Irland, 1974 – ein liten bande IRA-terroristar med Doireann (Condon) i spissen søkjer tilflukt i den vesle byen Donegal i Irland. Her held tilfeldigvis den likandes leigemordaren Finbar (Neeson) til, som etter siste oppdrag heller vil grava i jorda for å dyrka grønsaker enn for å gravleggja offer. Det er berre det at bror til Doireann har vore slem med Finbars augestein, den vesle nabojenta Moya.
Søte hemnar
Det startar i god, gamal Troubles-film-tradisjon med bilbomber, pubar og uskuldige forbipasserande i ei Belfast-gate midt på syttitalet. Det er også kanskje den einaste staden sjåaren får ein snev av sympati for Doireann, som prøver å åtvara mor og barn om kva som kjem til å skje, før ho og dei medsamansvorne fresar vidare.
Idyllen i County Donegal står til den gemyttlege stemninga mellom lesehesten Finbar og politimeisteren, som diskuterer kven som kan ha køyrt ned skiltet til den vesle landsbyen der Finbar bur. Det stivnar litt til alt her, då både tittelen In the Land of Saints and Sinners og karakterane insisterer på å få oss til å tenkja at det ikkje er så lett å seia kven som er gode og vonde alltid. Og slik er det sjølvsagt, berre at her glir det nesten over til eit forsvar av bestilte drap, toppa av ein sedvanleg tillitvekkande og sympatisk Liam Neeson som Hemnaren med stor H.
Det må no vera lov
Kompanjongen hans, Kevin, gjer endå meir for å stilla Finbar i eit godt lys, for der Finbar er ein fornuftig, reflektert mann, er Kevin med sin veike framtoning, pubisbart og sleivete oppførsel akkurat så lite likandes som me vil at syndarane skal vera. Katt-og-mus-situasjonen, sheriffen i by’n, den rolege hemnaren og den triggerhappy kumpanen – det einaste som manglar, er tonane til Ennio Morricone.
Landskapet kler uansett westernsjangeren, og musikken av dei tre syskena Baldenweg (som ein slags brørne Dalton, berre for å toppa westernpreget!) gjev rette stemninga. Filmen blir likevel ikkje anna enn heilt grei underhaldning, og for min del med ein dårleg moralsk bismak: Det må vel gå an å drepa ein heil haug med menneske og framleis vera ein fin fyr.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.