Trøblete moral
Eg blir ikkje heilt klok på denne filmen og berre sånn passeleg underhalden.
Cirarán Hinds spelar politimeister, medan Liam Neeson har rolla som leigemordar i filmen.
Foto: Netflix
Actiondrama
Regi: Robert Lorenz
In the Land of Saints and Sinners
Med: Liam Neeson, Kerry Condon, Jack Gleeson, Ciarán Hinds
Kinofilm
Irland, 1974 – ein liten bande IRA-terroristar med Doireann (Condon) i spissen søkjer tilflukt i den vesle byen Donegal i Irland. Her held tilfeldigvis den likandes leigemordaren Finbar (Neeson) til, som etter siste oppdrag heller vil grava i jorda for å dyrka grønsaker enn for å gravleggja offer. Det er berre det at bror til Doireann har vore slem med Finbars augestein, den vesle nabojenta Moya.
Søte hemnar
Det startar i god, gamal Troubles-film-tradisjon med bilbomber, pubar og uskuldige forbipasserande i ei Belfast-gate midt på syttitalet. Det er også kanskje den einaste staden sjåaren får ein snev av sympati for Doireann, som prøver å åtvara mor og barn om kva som kjem til å skje, før ho og dei medsamansvorne fresar vidare.
Idyllen i County Donegal står til den gemyttlege stemninga mellom lesehesten Finbar og politimeisteren, som diskuterer kven som kan ha køyrt ned skiltet til den vesle landsbyen der Finbar bur. Det stivnar litt til alt her, då både tittelen In the Land of Saints and Sinners og karakterane insisterer på å få oss til å tenkja at det ikkje er så lett å seia kven som er gode og vonde alltid. Og slik er det sjølvsagt, berre at her glir det nesten over til eit forsvar av bestilte drap, toppa av ein sedvanleg tillitvekkande og sympatisk Liam Neeson som Hemnaren med stor H.
Det må no vera lov
Kompanjongen hans, Kevin, gjer endå meir for å stilla Finbar i eit godt lys, for der Finbar er ein fornuftig, reflektert mann, er Kevin med sin veike framtoning, pubisbart og sleivete oppførsel akkurat så lite likandes som me vil at syndarane skal vera. Katt-og-mus-situasjonen, sheriffen i by’n, den rolege hemnaren og den triggerhappy kumpanen – det einaste som manglar, er tonane til Ennio Morricone.
Landskapet kler uansett westernsjangeren, og musikken av dei tre syskena Baldenweg (som ein slags brørne Dalton, berre for å toppa westernpreget!) gjev rette stemninga. Filmen blir likevel ikkje anna enn heilt grei underhaldning, og for min del med ein dårleg moralsk bismak: Det må vel gå an å drepa ein heil haug med menneske og framleis vera ein fin fyr.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Actiondrama
Regi: Robert Lorenz
In the Land of Saints and Sinners
Med: Liam Neeson, Kerry Condon, Jack Gleeson, Ciarán Hinds
Kinofilm
Irland, 1974 – ein liten bande IRA-terroristar med Doireann (Condon) i spissen søkjer tilflukt i den vesle byen Donegal i Irland. Her held tilfeldigvis den likandes leigemordaren Finbar (Neeson) til, som etter siste oppdrag heller vil grava i jorda for å dyrka grønsaker enn for å gravleggja offer. Det er berre det at bror til Doireann har vore slem med Finbars augestein, den vesle nabojenta Moya.
Søte hemnar
Det startar i god, gamal Troubles-film-tradisjon med bilbomber, pubar og uskuldige forbipasserande i ei Belfast-gate midt på syttitalet. Det er også kanskje den einaste staden sjåaren får ein snev av sympati for Doireann, som prøver å åtvara mor og barn om kva som kjem til å skje, før ho og dei medsamansvorne fresar vidare.
Idyllen i County Donegal står til den gemyttlege stemninga mellom lesehesten Finbar og politimeisteren, som diskuterer kven som kan ha køyrt ned skiltet til den vesle landsbyen der Finbar bur. Det stivnar litt til alt her, då både tittelen In the Land of Saints and Sinners og karakterane insisterer på å få oss til å tenkja at det ikkje er så lett å seia kven som er gode og vonde alltid. Og slik er det sjølvsagt, berre at her glir det nesten over til eit forsvar av bestilte drap, toppa av ein sedvanleg tillitvekkande og sympatisk Liam Neeson som Hemnaren med stor H.
Det må no vera lov
Kompanjongen hans, Kevin, gjer endå meir for å stilla Finbar i eit godt lys, for der Finbar er ein fornuftig, reflektert mann, er Kevin med sin veike framtoning, pubisbart og sleivete oppførsel akkurat så lite likandes som me vil at syndarane skal vera. Katt-og-mus-situasjonen, sheriffen i by’n, den rolege hemnaren og den triggerhappy kumpanen – det einaste som manglar, er tonane til Ennio Morricone.
Landskapet kler uansett westernsjangeren, og musikken av dei tre syskena Baldenweg (som ein slags brørne Dalton, berre for å toppa westernpreget!) gjev rette stemninga. Filmen blir likevel ikkje anna enn heilt grei underhaldning, og for min del med ein dårleg moralsk bismak: Det må vel gå an å drepa ein heil haug med menneske og framleis vera ein fin fyr.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.