Sverta Sonja
Stødig spionthriller heidrar hemmeleg historisk helt utan unike stilsprell.
Ingrid Bolsø Berdal spelar Sonja Wigert og Rolf Lassgård speler Thorsten Akrell frå den svenske etterretningstenesta.
Foto: Nordisk Film Distribusjon
THRILLER/DRAMA
Regi: Jens Jonsson
Spionen
Med: Ingrid Bolsø Berdal, Rolf Lassgård, Damien Chapelle
Sonja Wigert (Berdal) slo gjennom som skodespelar i trettiåra. Då krigen kom, verka det som ho smiska med leiinga for den tyske okkupasjonsmakta med Josef Terboven i spissen. Spionen er filmen om korleis Wigert eigentleg spionerte for svensk etterretning.
Vegval
Trass i forsøk på å oppklara dobbeltrolla eigde Wigert det dårlege ryktet nesten evig. Først på 2000-talet gjorde offentleggjeringa av svenske dokument frå krigen at namnet hennar blei skikkeleg reinvaska. Difor er det heilt på sin plass at historia hennar blir løfta fram av ein stor kinofilm.
Spionen hyllar heller ein ny helt enn å problematisere oppgjeret med norsk eller svensk innsats i krigen. Ikkje noko minner om Over grensen av Bente Erichsen frå 1987 eller den nyare danske Under sanden. Likevel er filmen meir nyansert enn dei enklaste norske heltehistoriene. Meir enn å skapa ein gyllen glorie rundt helten får filmen fram at motivasjonen dels kjem frå lojalitet til familien og dels er tilfeldig. Overgangen frå det personlege til det politiske er klar. Wigert er ingen ideolog, men veit å ordlegge seg. Seansar med ein Terboven som er velsigna lite karikert, sit godt. Manusforfattarane, som òg stod bak Kongens nei, har skrive ei rekke replikkvekslingar som gjev Ingrid Bolsø Berdal rom til å herje. Ho eig rolla og spelar balansen mellom spion og skodespelar glitrande på fire språk.
Staut og streit
Musikken syter for at ein etter få sekund veit at ein ser ein thriller. Filmen følger konvensjonane til punkt og prikke med stø hand. Det er ein stor produksjon utan kunstnariske krumspring. Alt ser bra ut. Dramaet har driv, og klimaksscener har spenning, men filmen har lite særpreg. Norsk filmbransje produserer framleis flust av filmar om den andre verdskrigen. Spionen har livsrett i større grad enn filmar som Den 12. mann, men eg hadde sett pris på meir spenst.
Kanskje eg er kravstor når eg med Barn og Disco friskt i minnet har håp om fleire norske filmar som med stort mot og på vellukka vis tar opp viktige spørsmål og samstundes har estetisk effektfulle, friske trekk. Spionen er solid. Ettermælet til Wigert fortener eit breitt publikum. Kanskje er trauste val verdifulle då.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
THRILLER/DRAMA
Regi: Jens Jonsson
Spionen
Med: Ingrid Bolsø Berdal, Rolf Lassgård, Damien Chapelle
Sonja Wigert (Berdal) slo gjennom som skodespelar i trettiåra. Då krigen kom, verka det som ho smiska med leiinga for den tyske okkupasjonsmakta med Josef Terboven i spissen. Spionen er filmen om korleis Wigert eigentleg spionerte for svensk etterretning.
Vegval
Trass i forsøk på å oppklara dobbeltrolla eigde Wigert det dårlege ryktet nesten evig. Først på 2000-talet gjorde offentleggjeringa av svenske dokument frå krigen at namnet hennar blei skikkeleg reinvaska. Difor er det heilt på sin plass at historia hennar blir løfta fram av ein stor kinofilm.
Spionen hyllar heller ein ny helt enn å problematisere oppgjeret med norsk eller svensk innsats i krigen. Ikkje noko minner om Over grensen av Bente Erichsen frå 1987 eller den nyare danske Under sanden. Likevel er filmen meir nyansert enn dei enklaste norske heltehistoriene. Meir enn å skapa ein gyllen glorie rundt helten får filmen fram at motivasjonen dels kjem frå lojalitet til familien og dels er tilfeldig. Overgangen frå det personlege til det politiske er klar. Wigert er ingen ideolog, men veit å ordlegge seg. Seansar med ein Terboven som er velsigna lite karikert, sit godt. Manusforfattarane, som òg stod bak Kongens nei, har skrive ei rekke replikkvekslingar som gjev Ingrid Bolsø Berdal rom til å herje. Ho eig rolla og spelar balansen mellom spion og skodespelar glitrande på fire språk.
Staut og streit
Musikken syter for at ein etter få sekund veit at ein ser ein thriller. Filmen følger konvensjonane til punkt og prikke med stø hand. Det er ein stor produksjon utan kunstnariske krumspring. Alt ser bra ut. Dramaet har driv, og klimaksscener har spenning, men filmen har lite særpreg. Norsk filmbransje produserer framleis flust av filmar om den andre verdskrigen. Spionen har livsrett i større grad enn filmar som Den 12. mann, men eg hadde sett pris på meir spenst.
Kanskje eg er kravstor når eg med Barn og Disco friskt i minnet har håp om fleire norske filmar som med stort mot og på vellukka vis tar opp viktige spørsmål og samstundes har estetisk effektfulle, friske trekk. Spionen er solid. Ettermælet til Wigert fortener eit breitt publikum. Kanskje er trauste val verdifulle då.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Seansar med ein Terboven som er velsigna lite karikert, sit godt.
Fleire artiklar
Det er ein svir å oppleve korleis den bokelskande Matilda tar eit oppgjer med vonde rektor Trunchbull.
Foto: Grethe Nygaard, Rogaland Teater
Festleg framsyning av musikalen Matilda
Matilda har i årevis gjort suksess som musikal. No også på Rogaland Teater.
Den tsjekkiske nasjonalromantikaren Antonín Dvořák (1841–1904).
Grått og keisamt
Bestion mislukkast i å modernisera Scarlatti og Dvořák.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.