Svanesong for storkar
Quentin Tarantino tek seg god tid til å hylle svunne, stilfulle tider.
Brad Pitt, Leonardo DiCaprio og Al Pacino i den nye Quentin Tarantino-filmen, som har ein tittel som hyllar Sergio Leone.
Foto: Andrew Cooper / Sony / SF Studios
Drama
Regi: Quentin
Tarantino
Once Upon a Time in Hollywood
Med: Leonardo DiCaprio, Brad Pitt, Margot Robbie
Fiktive Rick (DiCaprio) er ei falmande westernstjerne som rullar med stuntmannen sin, Cliff (Pitt), i Hollywood i 1969. Agenten vil at Rick skal reise til Italia for å vere stjerne i spagettiwestern heller enn skurk i USA. Gamaldagse Rick ser det som ein nådestøyt og freistar drukne karrierekrisa i sprit. Naboane Sharon Tate og Roman Polanski er den nye vinen.
Jubileum
Filmen ser sanneleg bra ut. Som vanleg har Tarantino brukt god gamaldags 35mm-film. Blandinga av fjernsynsbilete og filmklipp med solid rekonstruksjon gjer seg. Alt er stilig. Tarantino har alltid vore ein nostalgisk filmnerd. Hint kryr til eitt og hitt i hollywoodsk historie. Tittelen hyllar Sergio Leone, og lydsporet er tettpakka av fengande slagerar. Filmen er reine femtiårsjubileet for 1969. Alle er inviterte. Ein haug stjerner stiller opp i små roller, frå Al Pacino og Kurt Russell til Dakota Fanning og Lena Dunham. Som i mange jubileum vil alle feste, men innhaldet spriker.
Scenesamling
Strukturen er slapp. Historia til Sharon Tate vantar djupn og verkar festa på for å vise miljøet. Ein del scener tek lengre tid enn naudsynt og er lite poengterte. Som tidsbilete lukkast filmen i å få fram ei stemning, men strammare saks i klippen hadde høvt. Scener der pastisjperfeksjonisten Tarantino trenger seg på, er best.
Pitt på visitt i eit skummelt hippiekollektiv er forma som ei klassisk westernscene på flott vis. DiCaprio i passiar med ein åtteåring som forklarar teknikkar ho har frå «method acting», er òg kjekt. Vel tolmodig tidsbruk og avslappa stemning inneber ikkje at det ikkje blir blod. Tarantino er framleis Tarantino. Det nye er at mimringa er meta på ein meir eksplisitt og mindre effektiv måte enn vi er vane med frå den røynde rebellen som no står utan Harvey Weinstein. Slik Hollywood endra seg med framveksten av nye stemmer med filmar som Easy Rider i 1969, står ein kanskje på terskelen til ei ny tid no. Rørsler ropar om endring. Ein av filmscenas storkarar ser seg no sjølv i spegelen med Once Upon a Time in Hollywood, ein film som er eit langt gløtt på svanesongen for sekstitalets filmbransje.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Quentin
Tarantino
Once Upon a Time in Hollywood
Med: Leonardo DiCaprio, Brad Pitt, Margot Robbie
Fiktive Rick (DiCaprio) er ei falmande westernstjerne som rullar med stuntmannen sin, Cliff (Pitt), i Hollywood i 1969. Agenten vil at Rick skal reise til Italia for å vere stjerne i spagettiwestern heller enn skurk i USA. Gamaldagse Rick ser det som ein nådestøyt og freistar drukne karrierekrisa i sprit. Naboane Sharon Tate og Roman Polanski er den nye vinen.
Jubileum
Filmen ser sanneleg bra ut. Som vanleg har Tarantino brukt god gamaldags 35mm-film. Blandinga av fjernsynsbilete og filmklipp med solid rekonstruksjon gjer seg. Alt er stilig. Tarantino har alltid vore ein nostalgisk filmnerd. Hint kryr til eitt og hitt i hollywoodsk historie. Tittelen hyllar Sergio Leone, og lydsporet er tettpakka av fengande slagerar. Filmen er reine femtiårsjubileet for 1969. Alle er inviterte. Ein haug stjerner stiller opp i små roller, frå Al Pacino og Kurt Russell til Dakota Fanning og Lena Dunham. Som i mange jubileum vil alle feste, men innhaldet spriker.
Scenesamling
Strukturen er slapp. Historia til Sharon Tate vantar djupn og verkar festa på for å vise miljøet. Ein del scener tek lengre tid enn naudsynt og er lite poengterte. Som tidsbilete lukkast filmen i å få fram ei stemning, men strammare saks i klippen hadde høvt. Scener der pastisjperfeksjonisten Tarantino trenger seg på, er best.
Pitt på visitt i eit skummelt hippiekollektiv er forma som ei klassisk westernscene på flott vis. DiCaprio i passiar med ein åtteåring som forklarar teknikkar ho har frå «method acting», er òg kjekt. Vel tolmodig tidsbruk og avslappa stemning inneber ikkje at det ikkje blir blod. Tarantino er framleis Tarantino. Det nye er at mimringa er meta på ein meir eksplisitt og mindre effektiv måte enn vi er vane med frå den røynde rebellen som no står utan Harvey Weinstein. Slik Hollywood endra seg med framveksten av nye stemmer med filmar som Easy Rider i 1969, står ein kanskje på terskelen til ei ny tid no. Rørsler ropar om endring. Ein av filmscenas storkarar ser seg no sjølv i spegelen med Once Upon a Time in Hollywood, ein film som er eit langt gløtt på svanesongen for sekstitalets filmbransje.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Det er ein svir å oppleve korleis den bokelskande Matilda tar eit oppgjer med vonde rektor Trunchbull.
Foto: Grethe Nygaard, Rogaland Teater
Festleg framsyning av musikalen Matilda
Matilda har i årevis gjort suksess som musikal. No også på Rogaland Teater.
Den tsjekkiske nasjonalromantikaren Antonín Dvořák (1841–1904).
Grått og keisamt
Bestion mislukkast i å modernisera Scarlatti og Dvořák.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.