Stor og sterk
Endeleg kjem ein godt laga norsk storfilm om krigen, og denne kjennest faktisk naudsynt.
Jakob Oftebro er knallgod i hovudrolla som Charles Braude, meiner Håkon Tveit.
Foto: Fantefilm
DRAMA
Regi: Eirik Svensson
Den største forbrytelsen
Med: Jakob Oftebro, Michalis Koutsogiannakis, Pia Halvorsen
Kinofilm
Charles Braude var ein framifrå boksar som forsvarte norsk ære i ringen i trettiåra. Han slår Sverige i landskamp og giftar seg med Ragnhild. Alt godt. Sjølv om han er ustø i rituala på sabbaten, er foreldra, som rømte frå jødeforfølgingar i Litauen, nøgde, for han er lukkeleg. Så kjem krigen.
Vi følger familien medan nettet strammar seg rundt alle jødiske nordmenn, fram mot 26. november 1942, då skipet «Donau» tok med seg 532 jødar for å utslette dei.
Mektig Svensson
Regissør Eirik Svensson har laga originale og nydelege filmar med Natt til 17. og Harajuku. Skalaen er ein heilt annan når han no har filmatisert boka til Marte Michelet.
Den største forbrytelsen er ein typisk storfilm. Trass i klassisk episke trekk torer Svensson stundom å ty til stille. Det er effektivt. Den faste fotografen Karl Erik Brøndbo sikrar poesi i mange bilete.
Jakob Oftebro gjer ein knalljobb i hovudrolla som berre blir overgått av ein krutsterk prestasjon av Michalis Koutsogiannakis som faren. Stakkato mas høyrer til unntaka. Forteljinga glir godt og engasjerer. Filmen er heilstøypt frå klede til skodespel og bruk av byrom og spesialeffektar.
Svensson har òg tematisk teft. Perspektivet til dei mest utsette har på ingen måte dominert dei tallause dramaa om tysk okkupasjon i Noreg. At fullt fokus på jødiske historier kjennest forfriskande i norsk film, er skammeleg sant. Den personlege historia til familien Braude har mektig emosjonell kraft, uavhengig av dagens debattar om motstandsrørsler.
Hol i hjarta
Her er mange medløparar og få heltar. Skildringa av det banale byråkratiet bak brutaliteten er briljant. Nitid arbeid med lister har større effekt enn skrikande offiserar. Vondskapen er enkel.
Ein les fort inn fleire vink til vår tid som svir, anten det er økonomiske utfordringar ved flukt, statar som skil familiar, eller jøde som skjellsord. Antisemittisme er aktuelt. Hol nasjonalisme er vanleg.
Eg er skeptisk til den grenselause norske appetitten på heltehistorier frå krigen. Derfor er det godt å sjå at Eirik Svensson skil seg ut, som vanleg. Denne historia skjer djupt i hjarta, slik ho skal.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
DRAMA
Regi: Eirik Svensson
Den største forbrytelsen
Med: Jakob Oftebro, Michalis Koutsogiannakis, Pia Halvorsen
Kinofilm
Charles Braude var ein framifrå boksar som forsvarte norsk ære i ringen i trettiåra. Han slår Sverige i landskamp og giftar seg med Ragnhild. Alt godt. Sjølv om han er ustø i rituala på sabbaten, er foreldra, som rømte frå jødeforfølgingar i Litauen, nøgde, for han er lukkeleg. Så kjem krigen.
Vi følger familien medan nettet strammar seg rundt alle jødiske nordmenn, fram mot 26. november 1942, då skipet «Donau» tok med seg 532 jødar for å utslette dei.
Mektig Svensson
Regissør Eirik Svensson har laga originale og nydelege filmar med Natt til 17. og Harajuku. Skalaen er ein heilt annan når han no har filmatisert boka til Marte Michelet.
Den største forbrytelsen er ein typisk storfilm. Trass i klassisk episke trekk torer Svensson stundom å ty til stille. Det er effektivt. Den faste fotografen Karl Erik Brøndbo sikrar poesi i mange bilete.
Jakob Oftebro gjer ein knalljobb i hovudrolla som berre blir overgått av ein krutsterk prestasjon av Michalis Koutsogiannakis som faren. Stakkato mas høyrer til unntaka. Forteljinga glir godt og engasjerer. Filmen er heilstøypt frå klede til skodespel og bruk av byrom og spesialeffektar.
Svensson har òg tematisk teft. Perspektivet til dei mest utsette har på ingen måte dominert dei tallause dramaa om tysk okkupasjon i Noreg. At fullt fokus på jødiske historier kjennest forfriskande i norsk film, er skammeleg sant. Den personlege historia til familien Braude har mektig emosjonell kraft, uavhengig av dagens debattar om motstandsrørsler.
Hol i hjarta
Her er mange medløparar og få heltar. Skildringa av det banale byråkratiet bak brutaliteten er briljant. Nitid arbeid med lister har større effekt enn skrikande offiserar. Vondskapen er enkel.
Ein les fort inn fleire vink til vår tid som svir, anten det er økonomiske utfordringar ved flukt, statar som skil familiar, eller jøde som skjellsord. Antisemittisme er aktuelt. Hol nasjonalisme er vanleg.
Eg er skeptisk til den grenselause norske appetitten på heltehistorier frå krigen. Derfor er det godt å sjå at Eirik Svensson skil seg ut, som vanleg. Denne historia skjer djupt i hjarta, slik ho skal.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Den største forbrytelsen er ein typisk storfilm.
Fleire artiklar
Det er ein svir å oppleve korleis den bokelskande Matilda tar eit oppgjer med vonde rektor Trunchbull.
Foto: Grethe Nygaard, Rogaland Teater
Festleg framsyning av musikalen Matilda
Matilda har i årevis gjort suksess som musikal. No også på Rogaland Teater.
Den tsjekkiske nasjonalromantikaren Antonín Dvořák (1841–1904).
Grått og keisamt
Bestion mislukkast i å modernisera Scarlatti og Dvořák.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.