Skjenene skin
Finsk prisvinnar togar stilfullt fram frå stereotypar til djupn i Russland.
Laura (Seidi Haarla) møter tilfeldigvis russiske Ljoha (Jurij Borisov) på toget.
Foto: Mer Filmdistribusjon
Drama
Regi: Juho Kuosmanen
Sovekupé nr. 6 (Orig.tit.: Hytti nro 6)
Med: Seidi Haarla, Jurij Borisov, Dinara Drukarova
Kinofilm
Premiere 25. desember
Finske Laura (Haarla) studerer arkeologi i Moskva seint på nittitalet. Ho bur saman med kjærasten Irina (Drukarova). På fest lirar omgangskrinsen av seg sitat frå Omon Ra av Viktor Pelevin. Dei lever i ei sky av sigarettrøyk og høg kulturell kapital. Då paret skal reise til Murmansk for å sjå på helleristingar, blir Irina brått heime. Laura hamnar i kupé saman med gruvearbeidaren Ljoha (Borisov). Turen er lang. Laura er god i russisk, men dei er frå kvar sin planet.
Davai
Før toget har rulla ut frå perrongen, reagerer eg på kva for ein enorm klisjé Ljoha er. Han supar vodka, røykjer tett og et pølse medan han lirar av seg patriotiske flosklar om Russland. «Davai, davai», masar han og toppar det med eit sleskt angrep. Oppsynet og faktene skrik fordommar om Russland.
Den strenge konduktøren bidreg til frykta mi for at det har rabla for den friske regissøren eg forelska meg i med Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv. Men målet hans er neppe å bidra til å teikne eit bilete av rable galne Russland. Stødig og gradvis kakkar han små bitar av sjablongane til bileta blir meir samansette. Hovudpersonen Laura skal få nye innsikter.
Togturen er målet
Sovekupé nr. 6 er ei danningsreise og ein roadmovie på skjener. Historia er ikkje overdrive original, men ho er gjennomført i alle ledd. Filmen driv godt, med god rytme og truverdige vriar. Estetikken overtyder. Tidsmarkørane er fine. Ein får ei kjekk kjensle av å reise med tog i Russland, sjølv om alt er meir på stell no om dagen i dei tradisjonsrike vognene.
Musikkbruken er flott, med popslagerar som «Voyage, voyage» av Desireless og spacedisco av latviske Zodiac. Det verkar som Juho Kuosmanen er ein nostalgisk filmskapar. Som i debuten skin kjærleiken til god gamaldags film. Når Laura dokumenterer stort og smått med heimekameraet sitt, står det i stil med hans syn på film.
Finnen er god på å skape heilskaplege visuelle univers frå andre tider. Filmen veks på ferda. Etter kvart som toget rullar framover, blir eg med glede med. Eg engasjerer meg og kjenner eit rart vennskap vekse.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Juho Kuosmanen
Sovekupé nr. 6 (Orig.tit.: Hytti nro 6)
Med: Seidi Haarla, Jurij Borisov, Dinara Drukarova
Kinofilm
Premiere 25. desember
Finske Laura (Haarla) studerer arkeologi i Moskva seint på nittitalet. Ho bur saman med kjærasten Irina (Drukarova). På fest lirar omgangskrinsen av seg sitat frå Omon Ra av Viktor Pelevin. Dei lever i ei sky av sigarettrøyk og høg kulturell kapital. Då paret skal reise til Murmansk for å sjå på helleristingar, blir Irina brått heime. Laura hamnar i kupé saman med gruvearbeidaren Ljoha (Borisov). Turen er lang. Laura er god i russisk, men dei er frå kvar sin planet.
Davai
Før toget har rulla ut frå perrongen, reagerer eg på kva for ein enorm klisjé Ljoha er. Han supar vodka, røykjer tett og et pølse medan han lirar av seg patriotiske flosklar om Russland. «Davai, davai», masar han og toppar det med eit sleskt angrep. Oppsynet og faktene skrik fordommar om Russland.
Den strenge konduktøren bidreg til frykta mi for at det har rabla for den friske regissøren eg forelska meg i med Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv. Men målet hans er neppe å bidra til å teikne eit bilete av rable galne Russland. Stødig og gradvis kakkar han små bitar av sjablongane til bileta blir meir samansette. Hovudpersonen Laura skal få nye innsikter.
Togturen er målet
Sovekupé nr. 6 er ei danningsreise og ein roadmovie på skjener. Historia er ikkje overdrive original, men ho er gjennomført i alle ledd. Filmen driv godt, med god rytme og truverdige vriar. Estetikken overtyder. Tidsmarkørane er fine. Ein får ei kjekk kjensle av å reise med tog i Russland, sjølv om alt er meir på stell no om dagen i dei tradisjonsrike vognene.
Musikkbruken er flott, med popslagerar som «Voyage, voyage» av Desireless og spacedisco av latviske Zodiac. Det verkar som Juho Kuosmanen er ein nostalgisk filmskapar. Som i debuten skin kjærleiken til god gamaldags film. Når Laura dokumenterer stort og smått med heimekameraet sitt, står det i stil med hans syn på film.
Finnen er god på å skape heilskaplege visuelle univers frå andre tider. Filmen veks på ferda. Etter kvart som toget rullar framover, blir eg med glede med. Eg engasjerer meg og kjenner eit rart vennskap vekse.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Sovekupé nr. 6 er ei danningsreise og ein roadmovie på skjener.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.