Scener frå ein fransk familie
Familiefesten går ein interessant stad, skjønt heilt utan å forløyse den dramatiske kurva.
Familieidyllen slår snart sprekkar.
Foto: Another World Entertainment
DRAMA / KOMEDIE
Regi: Cédric Kahn
Familiefesten (Orig.tittel: Fête de Famille)
Med: Catherine Deneuve, Emanuelle Bercot, Vincent Macaigne
Ved eit idyllisk sommarhus på den franske landsbygda spring glade ungar ut av bilen medan foreldra ber ut bagasjen og matvarene. Bursdagsjubilanten Andréa (Deneuve) helsar sonen Vincent (Kahn) og familien hans velkommen. Kjærlege kyss og prat om bakst og matlaging følgjer. Den andre sonen Romain (Macaigne) og den nye kjærasten hans er allereie på plass, og heile huset syder av liv. Eit bord ute i hagen blir dekt på, medan tenåringsjenta Emma førebur eit skodespel som bursdagsgåve til bestemora.
Romain er alt i gang med å filme festen under temaet «familie». Desse to metaelementa kviler over den franske dramakomedien Familiefesten, med ikonet Catherine Deneuve i rolla som husmor og bursdagsjubilant.
Kvifor lager du ikkje ein skikkeleg film med historie og skodespelarar, spør Emma onkelen under den påfølgjande lunsjen. Han stotrar fram eit ikkje heilt tilfredsstillande svar, til heile familiens latter.
Familiær ambivalens
I scener som dette er Familiefesten på sitt beste, der humoren spring ut av dei sementerte familierollene. Det er noko tidlaust over ein familie som samlar seg rundt eit bord. Alle har sin plass og sine tilskrivne roller, på godt og vondt. Og regissør Kahn veit å bruke denne ambivalensen til å få fram vittige, men også ubehagelege situasjonar, især i filmens siste del.
Arv og miljø
Håret i suppa er dottera Claire (Bercot) som etter kvart set seg ned ved bordet og skaper uro. Ingen har høyrt frå henne på tre år, men no er ho tilbake, først og fremst for å krevje inn ein arv. Det som først verkar som eit urimeleg krav, har derimot ein melankolsk klangbotn: Claire lånte i si tid pengar til mora og stefaren av den avdøde far sin.
Broren Vincent protesterer sterkt. Andréa prøver å roe konfliktnivået. Der Claire er stempla som «hoppande galen» av resten av familien, er det skuld å spore i andletet til mora.
Når alle set seg ned ved middagsbordet igjen, forsvinn alle planar om ei fredfull feiring. Familieheimen blir eit galehus, med ei skrikande Claire, ei avdempa Andréa og dei andre som står imellom. Dette er kjernen av Familiefesten, ein film som er sterkare i farseaktige augeblikk enn som fullenda drama.
SONDRE ÅKERVIK
Sondre Åkervik er frilans kulturjournalist og filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
DRAMA / KOMEDIE
Regi: Cédric Kahn
Familiefesten (Orig.tittel: Fête de Famille)
Med: Catherine Deneuve, Emanuelle Bercot, Vincent Macaigne
Ved eit idyllisk sommarhus på den franske landsbygda spring glade ungar ut av bilen medan foreldra ber ut bagasjen og matvarene. Bursdagsjubilanten Andréa (Deneuve) helsar sonen Vincent (Kahn) og familien hans velkommen. Kjærlege kyss og prat om bakst og matlaging følgjer. Den andre sonen Romain (Macaigne) og den nye kjærasten hans er allereie på plass, og heile huset syder av liv. Eit bord ute i hagen blir dekt på, medan tenåringsjenta Emma førebur eit skodespel som bursdagsgåve til bestemora.
Romain er alt i gang med å filme festen under temaet «familie». Desse to metaelementa kviler over den franske dramakomedien Familiefesten, med ikonet Catherine Deneuve i rolla som husmor og bursdagsjubilant.
Kvifor lager du ikkje ein skikkeleg film med historie og skodespelarar, spør Emma onkelen under den påfølgjande lunsjen. Han stotrar fram eit ikkje heilt tilfredsstillande svar, til heile familiens latter.
Familiær ambivalens
I scener som dette er Familiefesten på sitt beste, der humoren spring ut av dei sementerte familierollene. Det er noko tidlaust over ein familie som samlar seg rundt eit bord. Alle har sin plass og sine tilskrivne roller, på godt og vondt. Og regissør Kahn veit å bruke denne ambivalensen til å få fram vittige, men også ubehagelege situasjonar, især i filmens siste del.
Arv og miljø
Håret i suppa er dottera Claire (Bercot) som etter kvart set seg ned ved bordet og skaper uro. Ingen har høyrt frå henne på tre år, men no er ho tilbake, først og fremst for å krevje inn ein arv. Det som først verkar som eit urimeleg krav, har derimot ein melankolsk klangbotn: Claire lånte i si tid pengar til mora og stefaren av den avdøde far sin.
Broren Vincent protesterer sterkt. Andréa prøver å roe konfliktnivået. Der Claire er stempla som «hoppande galen» av resten av familien, er det skuld å spore i andletet til mora.
Når alle set seg ned ved middagsbordet igjen, forsvinn alle planar om ei fredfull feiring. Familieheimen blir eit galehus, med ei skrikande Claire, ei avdempa Andréa og dei andre som står imellom. Dette er kjernen av Familiefesten, ein film som er sterkare i farseaktige augeblikk enn som fullenda drama.
SONDRE ÅKERVIK
Sondre Åkervik er frilans kulturjournalist og filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.