Salige er dei einsame
Debuten til engelske Rose Glass er ein stram skrekkfilm full av stil og stemning.
Heimesjukepleiaren Maud (Morfydd Clark) steller den vidgjetne dansaren Amanda (Jennifer Ehle) som er sjuk og isolert i heimen sin.
Foto: Angus Young / Selmer Media
Skrekkfilm
Regi: Rose Glass
Saint Maud
Med: Morfydd Clark, Jennifer Ehle
Kinofilm
Sjukepleiaren Maud (Clark) slutta på sjukehuset etter ei dramatisk hending som enda blodig. No skal ho pleie dansaren Amanda (Ehle), som ligg for døden med kreft i ein liten engelsk kystby etter eit liv med internasjonal suksess. For Maud står trua i sentrum av alt. Amanda tergar med tittelen «min vetle frelsar». Stemninga blir god mellom dei to, men Maud blir snart i overkant oppteken av å verne om Amanda og berge sjela hennar.
Trua aleine
Maud vakar mellom å vere ein stakkarsleg og ein sterk figur. Balansen er fin. Morfydd Clark gjer ei reieleg god hovudrolle. Jennifer Ehle kunne vore dottera til Meryl Streep av utsjånad og mimikk, og gjer ei rolle legenda truleg ville vore nøgd med, som sjuk og ustabilt sjarmerande. Det sosiale spelet og styrkeforholdet mellom dei to gjev spenning. Maud er ein einstøing. Ho er aleine om ho går utanfor dørene. Einsemda verkar bidra til at den veldige trua tek større plass. Det åndelege skapar etter kvart sterk uro. Maud kjenner Gud på kroppen og følgjer han blindt. Det jordlege er lite verdt. Å redde éi einaste sjel gjer heilag. Kjensla er intens.
Frelsa
Saint Maud er ein forfriskande flott film. Utforminga av bileta og spelet mellom skuggar og ljos er utsøkt. Produksjonsdesignen er perfekt. Alt passar med ei tidlaus kjensle, utan anakronismar. Det gjeld det dunkle huset, konservativt innreidd av nokon med høg kulturell kapital, og strandpromenaden med neonljos og vêrbitne britiske pubar. Tonane til ESG og Gang of Four skapar feststemning for Amanda og dei kultiverte gjestane hennar. Originalmusikk av Adam Janota Bzowski gjev sjelfull skrekkfaktor.
Skremmande scener som bryt med det røynlege, kjem porsjonert ut. Brota skapar andenaud ved fleire høve. Stramt fortalt og stilig utforma står Saint Maud støtt. Dette er ikkje ein generisk grøssar frå eit stort studio. Britisk film kan vere trauste saker. Rose Glass gjev von om at det finst ei saliggjerande kraft hjå unge filmskaparar med stor tru og mykje talent.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Skrekkfilm
Regi: Rose Glass
Saint Maud
Med: Morfydd Clark, Jennifer Ehle
Kinofilm
Sjukepleiaren Maud (Clark) slutta på sjukehuset etter ei dramatisk hending som enda blodig. No skal ho pleie dansaren Amanda (Ehle), som ligg for døden med kreft i ein liten engelsk kystby etter eit liv med internasjonal suksess. For Maud står trua i sentrum av alt. Amanda tergar med tittelen «min vetle frelsar». Stemninga blir god mellom dei to, men Maud blir snart i overkant oppteken av å verne om Amanda og berge sjela hennar.
Trua aleine
Maud vakar mellom å vere ein stakkarsleg og ein sterk figur. Balansen er fin. Morfydd Clark gjer ei reieleg god hovudrolle. Jennifer Ehle kunne vore dottera til Meryl Streep av utsjånad og mimikk, og gjer ei rolle legenda truleg ville vore nøgd med, som sjuk og ustabilt sjarmerande. Det sosiale spelet og styrkeforholdet mellom dei to gjev spenning. Maud er ein einstøing. Ho er aleine om ho går utanfor dørene. Einsemda verkar bidra til at den veldige trua tek større plass. Det åndelege skapar etter kvart sterk uro. Maud kjenner Gud på kroppen og følgjer han blindt. Det jordlege er lite verdt. Å redde éi einaste sjel gjer heilag. Kjensla er intens.
Frelsa
Saint Maud er ein forfriskande flott film. Utforminga av bileta og spelet mellom skuggar og ljos er utsøkt. Produksjonsdesignen er perfekt. Alt passar med ei tidlaus kjensle, utan anakronismar. Det gjeld det dunkle huset, konservativt innreidd av nokon med høg kulturell kapital, og strandpromenaden med neonljos og vêrbitne britiske pubar. Tonane til ESG og Gang of Four skapar feststemning for Amanda og dei kultiverte gjestane hennar. Originalmusikk av Adam Janota Bzowski gjev sjelfull skrekkfaktor.
Skremmande scener som bryt med det røynlege, kjem porsjonert ut. Brota skapar andenaud ved fleire høve. Stramt fortalt og stilig utforma står Saint Maud støtt. Dette er ikkje ein generisk grøssar frå eit stort studio. Britisk film kan vere trauste saker. Rose Glass gjev von om at det finst ei saliggjerande kraft hjå unge filmskaparar med stor tru og mykje talent.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?
Teikning: May Linn Clement
17. mai-pengar
«Mor mi viser meg telefonen og at ho har vipsa Oskar og Tomas. Det er irriterande å sjå på ein mobil som andre held i.»
Foto: Terje Pedersen / NTB
FHI svikter sitt samfunnsoppdrag
«Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid.»
Emilie Enger Mehl avbilda på veg til pressetreff på Grøndland for å presentere Revidert nasjonalbudsjett, 14.05.2024. I budsjettet vert det mellom anna satt av penger til å reversere domstolsreforma. Foto: Javad Parsa / NTB.
Javad Parsa
– Uforståeleg domstolsendring
Sorenskrivar Kirsti Høegh Bjørneset er kritisk til at regjeringa vil reversere domstolsreforma.