Postkort frå Provence
Historia om postmannen som bygde eit slott, er døsig og sentimental sommarkino.
Postmannen (Jacques Gamblin) brukar 33 år på å byggje det ideelle palasset.
Foto: Storytelling media
Drama
Regi: Nils Tavernier
Slottet i Provence (Orig.tittel: L’incroyable histoire du facteur Cheval)
Med: Jacques Gamblin, Laetitia Costa
Kva sit ein att med etter å ha sett Slottet i Provence? At denne sanne historia om ein nevenyttig postmann kunne trunge ein meir interessant regi. Regissør Nils Tavernier går i biopic-fella, når han vel å filmatisere eit levt liv over fleire tiår. Det skal godt gjerast å få denne tidsskildringa til å bli engasjerande og overraskande. Plottkurva er så velkjend at ein ved vegs ende kan krysse av for konvensjonelle dramaturgiske grep. Hovudpersonen har hatt sine opp- og nedturar, men har i det minste hatt eit stormannsgale prosjekt som skal gå inn i arkitekturhistoria.
Kall det gjerne døsig sommarkino, forsterka av den postkortaktige kjensla av den franske regionen, som den norske tittelen så skamlaust promoterer. Det er ikkje reint få scener der helten vår, postmannen Joseph-Ferdinand Chaval (Gamblin), traskar rundt i det biletvakre, rurale landskapet i Provence medan posten skal fram. Det er også under ein av desse turane han får auge på ein stein som gjer uutsletteleg inntrykk: At naturen kan forme noko så vakkert, gir Chaval eit kall. 33 år seinare er han ferdig med sitt eige Taj Mahal, eit slott han tileignar dottera Alice.
Kvinnene i filmen speler andrefiolin. Kona til Chaval, Philoméne (Costa) er ofte framstilt i halverotiske scener, eller som klassisk husmor, men er elles ein blank karakter. Chaval sjølv vert portrettert som ein raring, ein bygdeoriginal med autistiske trekk. At han er meir som ein sjablong enn eit heilt menneske, eller at filmen trykkjer unødvendig på med sentimentalitet undervegs, gjer ikkje akkurat underverk for forteljinga. Men slottet vart fint.
Sondre Åkervik
Sondre Åkervik er frilans kulturjournalist og fast filmmeldar i
Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Nils Tavernier
Slottet i Provence (Orig.tittel: L’incroyable histoire du facteur Cheval)
Med: Jacques Gamblin, Laetitia Costa
Kva sit ein att med etter å ha sett Slottet i Provence? At denne sanne historia om ein nevenyttig postmann kunne trunge ein meir interessant regi. Regissør Nils Tavernier går i biopic-fella, når han vel å filmatisere eit levt liv over fleire tiår. Det skal godt gjerast å få denne tidsskildringa til å bli engasjerande og overraskande. Plottkurva er så velkjend at ein ved vegs ende kan krysse av for konvensjonelle dramaturgiske grep. Hovudpersonen har hatt sine opp- og nedturar, men har i det minste hatt eit stormannsgale prosjekt som skal gå inn i arkitekturhistoria.
Kall det gjerne døsig sommarkino, forsterka av den postkortaktige kjensla av den franske regionen, som den norske tittelen så skamlaust promoterer. Det er ikkje reint få scener der helten vår, postmannen Joseph-Ferdinand Chaval (Gamblin), traskar rundt i det biletvakre, rurale landskapet i Provence medan posten skal fram. Det er også under ein av desse turane han får auge på ein stein som gjer uutsletteleg inntrykk: At naturen kan forme noko så vakkert, gir Chaval eit kall. 33 år seinare er han ferdig med sitt eige Taj Mahal, eit slott han tileignar dottera Alice.
Kvinnene i filmen speler andrefiolin. Kona til Chaval, Philoméne (Costa) er ofte framstilt i halverotiske scener, eller som klassisk husmor, men er elles ein blank karakter. Chaval sjølv vert portrettert som ein raring, ein bygdeoriginal med autistiske trekk. At han er meir som ein sjablong enn eit heilt menneske, eller at filmen trykkjer unødvendig på med sentimentalitet undervegs, gjer ikkje akkurat underverk for forteljinga. Men slottet vart fint.
Sondre Åkervik
Sondre Åkervik er frilans kulturjournalist og fast filmmeldar i
Dag og Tid.
Fleire artiklar
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Gukesh kan verta den klart yngste verdsmeisteren i historia. Carlsen var nesten fem år eldre då han vann kandidatturneringa og vart verdsmeister i 2013.
Foto: Maria Jemeljanova / Fide
«Sjølv har eg heller aldri sett ein så mogen 17-åring, korkje på eller utanfor sjakkbrettet.»
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.