Mordar jord
Miljøskrekk frå Sør-Afrika kombinerer røter og nyskaping nok til at ein blir nyfiken.
Dommedagsvaktarane Barend (Carel Nel) og sonen Stefan (Alex van Dyk) er skeptiske til alt moderne.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkfilm
Regi: Jaco Bouwer
Gaia
Med: Monique Rockman, Carel Nel, Alex van Dyk
Kinofilm
Skogvaktaren Gabi (Rockman) og kollegaen padlar innover i djupe skogar for å sjekke kamera. Når Gabi skal finne att ein drone som fell ned, kjem dei frå kvarandre. Gabi går i fella til merkelege Barend (Nel) og sonen Stefan (van Dyk). Dei to er båe dekte av leire og ber pil og boge. Dei ber òg på ein ekstrem skepsis til alt moderne. Noko er på ferde i skogen. Sopp breier aggressivt om seg. Moder jord har sitt å utsetje på menneska og går til motangrep, messer Barend.
Superfungi
Nokre klisjear frå kjende skrekkoppskrifter plagar meg i byrjinga, som openbert dumme val og teite tilfelle av slump. Vi veit godt kven som døyr først. Kameraet kvilar i kjent stil på kvinnekroppen. Insisterande skrekkmusikk må heldigvis etter kvart vike for lyden av tre som knirkar. Det er jo ein god lyd, men skrudd opp til elleve blir det skummelt.
Supersoppen som angrip, er ikkje moro. Den populære sjangeren økologisk skrekk har godt av ein variant der det ikkje er ekle mutantar av forureining, men vridd natur som truar. Alle dei vakre soppane og trea gjer seg visuelt.
Sekters gang
Gabi har forvilla seg inn i eit mørkt hjarte av skogen som slektar på stemninga frå Joseph Conrad. Tittelen Gaia viser til den greske gudinna som nær sagt var jorda i eigen person. Barend ber til jorda, men ber òg dels på kristen logikk og moral.
Nokre replikkar og scener siterer Bibelen direkte. Både Abrahams dilemma og nytestamentleg kritikk av griskleik får klare hint.
At dommedag er nær, er brennsikkert, men det er ikkje lett å seie om den smale sti er rett. Gabi har sympati med Stefan utan at forholdet alltid overtyder, men Monique Rockman gjer ein god jobb i hovudrolla. Carel Nel passar perfekt i rolla som Barend og liknar ein utmagra og fanatisk Will Oldham. Figuren er som ein sektleiar utan andre følgjarar enn sonen.
Sjølv om nokre element luggar, er Gaia ein temmeleg stram og stilig skrekkfilm med spennande tematikk utan klare svar. Det skader heller ikkje å sjå sjangerfilmar frå land som sjeldan når norske kinoar.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Skrekkfilm
Regi: Jaco Bouwer
Gaia
Med: Monique Rockman, Carel Nel, Alex van Dyk
Kinofilm
Skogvaktaren Gabi (Rockman) og kollegaen padlar innover i djupe skogar for å sjekke kamera. Når Gabi skal finne att ein drone som fell ned, kjem dei frå kvarandre. Gabi går i fella til merkelege Barend (Nel) og sonen Stefan (van Dyk). Dei to er båe dekte av leire og ber pil og boge. Dei ber òg på ein ekstrem skepsis til alt moderne. Noko er på ferde i skogen. Sopp breier aggressivt om seg. Moder jord har sitt å utsetje på menneska og går til motangrep, messer Barend.
Superfungi
Nokre klisjear frå kjende skrekkoppskrifter plagar meg i byrjinga, som openbert dumme val og teite tilfelle av slump. Vi veit godt kven som døyr først. Kameraet kvilar i kjent stil på kvinnekroppen. Insisterande skrekkmusikk må heldigvis etter kvart vike for lyden av tre som knirkar. Det er jo ein god lyd, men skrudd opp til elleve blir det skummelt.
Supersoppen som angrip, er ikkje moro. Den populære sjangeren økologisk skrekk har godt av ein variant der det ikkje er ekle mutantar av forureining, men vridd natur som truar. Alle dei vakre soppane og trea gjer seg visuelt.
Sekters gang
Gabi har forvilla seg inn i eit mørkt hjarte av skogen som slektar på stemninga frå Joseph Conrad. Tittelen Gaia viser til den greske gudinna som nær sagt var jorda i eigen person. Barend ber til jorda, men ber òg dels på kristen logikk og moral.
Nokre replikkar og scener siterer Bibelen direkte. Både Abrahams dilemma og nytestamentleg kritikk av griskleik får klare hint.
At dommedag er nær, er brennsikkert, men det er ikkje lett å seie om den smale sti er rett. Gabi har sympati med Stefan utan at forholdet alltid overtyder, men Monique Rockman gjer ein god jobb i hovudrolla. Carel Nel passar perfekt i rolla som Barend og liknar ein utmagra og fanatisk Will Oldham. Figuren er som ein sektleiar utan andre følgjarar enn sonen.
Sjølv om nokre element luggar, er Gaia ein temmeleg stram og stilig skrekkfilm med spennande tematikk utan klare svar. Det skader heller ikkje å sjå sjangerfilmar frå land som sjeldan når norske kinoar.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.