Lov og rett i Berlin
Tysk rettssalsdrama følgjer fast prosedyre effektivt.
Advokat Caspar Leinen (Elyas M’Barek) kjenner seg «fanga» då han vert utnemnd som forsvarar for Collini (Franco Nero).
Foto: Manymore AS
DRAMA
Regi: Marco
Kreuzpaintner
The Collini Case (Orig.tittel: Der Fall Collini)
Med: Elyas M’Barek, Franco Nero
Kinofilm
Caspar Leinen (M’Barek) får si største store sak som advokat. Han skal forsvare italienske Collini (Nero), som har avretta ein industrimagnat som etter alt å døme hadde eit hjarte av gull. Leinen er i ei lei knipe, for den døde har vore som ein far for han, og aktoren er ein mentor. Likevel vil Leinen vise at han duger i yrket. Kontrasten er stor mellom den rause rikingen og den tause mordaren. Kanskje finst det forklaringar på mordet?
Rett fram
Frå første scene blir eg irritert over at lydsporet er smerteleg streit. Musikken verkar henta frå dei fantasilause nedre hyllene i Hollywood. Elles er det klart at produksjonen er full av folk som kan faget sitt. Alt sit. Kamera og klipp er etter boka, stødig og utan krumspring. Manuset byd på moralske dilemma, og dramaet drar seg gradvis til med overraskande, men truverdige vendingar. Rett nok kjennest dei ikkje originale, og dei forklarande tilbakeblikka er fleire enn naudsynt. Skodespelarane er gjennomgåande gode. Elyas M’Barek i hovudrolla er staut. Det heilstøypte filmarbeidet trumfar dei trauste trekka. Engasjementet snik seg på og endar i ei god kinooppleving.
Djevelske detaljar
Som djevelens advokat leitar Leinen med lupe og finn smuss bak fasaden til ein strigla elite. Hersketeknikkane i det arrogante advokatmiljøet er for detaljar å rekne. Når tysk film kjem på kino i Noreg, lurer som så ofte før karikerte nazistar i fortida, men her er det den juridiske ettertida som er interessant, og skuldspørsmål er ikkje alltid enkle.
Tysk film har flust av friske stemmer. Marco Kreuzpaintner er ikkje ei av dei. Han er meir ein solid filmarbeidar enn ein stor kunstnar.
The Collini Case er fullstendig konvensjonell og ligg trygt i ein tradisjon som står sterkt i dei store studioa, utan at han er ein dårlig kopi. Var filmen original? Nei. Fekk eg klump i halsen? Ja. Det er betre at folk ser denne filmen på kino, enn at dei lèt endå ein episode av ein vassen rettssalsserie frå USA slå seg på automatisk.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
DRAMA
Regi: Marco
Kreuzpaintner
The Collini Case (Orig.tittel: Der Fall Collini)
Med: Elyas M’Barek, Franco Nero
Kinofilm
Caspar Leinen (M’Barek) får si største store sak som advokat. Han skal forsvare italienske Collini (Nero), som har avretta ein industrimagnat som etter alt å døme hadde eit hjarte av gull. Leinen er i ei lei knipe, for den døde har vore som ein far for han, og aktoren er ein mentor. Likevel vil Leinen vise at han duger i yrket. Kontrasten er stor mellom den rause rikingen og den tause mordaren. Kanskje finst det forklaringar på mordet?
Rett fram
Frå første scene blir eg irritert over at lydsporet er smerteleg streit. Musikken verkar henta frå dei fantasilause nedre hyllene i Hollywood. Elles er det klart at produksjonen er full av folk som kan faget sitt. Alt sit. Kamera og klipp er etter boka, stødig og utan krumspring. Manuset byd på moralske dilemma, og dramaet drar seg gradvis til med overraskande, men truverdige vendingar. Rett nok kjennest dei ikkje originale, og dei forklarande tilbakeblikka er fleire enn naudsynt. Skodespelarane er gjennomgåande gode. Elyas M’Barek i hovudrolla er staut. Det heilstøypte filmarbeidet trumfar dei trauste trekka. Engasjementet snik seg på og endar i ei god kinooppleving.
Djevelske detaljar
Som djevelens advokat leitar Leinen med lupe og finn smuss bak fasaden til ein strigla elite. Hersketeknikkane i det arrogante advokatmiljøet er for detaljar å rekne. Når tysk film kjem på kino i Noreg, lurer som så ofte før karikerte nazistar i fortida, men her er det den juridiske ettertida som er interessant, og skuldspørsmål er ikkje alltid enkle.
Tysk film har flust av friske stemmer. Marco Kreuzpaintner er ikkje ei av dei. Han er meir ein solid filmarbeidar enn ein stor kunstnar.
The Collini Case er fullstendig konvensjonell og ligg trygt i ein tradisjon som står sterkt i dei store studioa, utan at han er ein dårlig kopi. Var filmen original? Nei. Fekk eg klump i halsen? Ja. Det er betre at folk ser denne filmen på kino, enn at dei lèt endå ein episode av ein vassen rettssalsserie frå USA slå seg på automatisk.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Er overvaking prisen vi må betale for eit trygt samfunn?
Foto: The Right Frame Media / Shutterstock
E-tenesta ser deg
Kor langt kan E-tenesta gå i å overvake den elektroniske kommunikasjonen vår? Det får vi kanskje svar på denne våren.
Frå markeringa av den internasjonale kvinnedagen i Oslo sentrum.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Bollestad sprer myter og faktafeil
Vi må skille mellom hva som skal løses av abortloven, og hva som skal løses andre steder.
Den såkalla hysjpengesaka mot Donald Trump er inne i andre veke i retten i New York.
Illustrasjon: Jane Rosenberg / Reuters
Høgt spel i New York
Straffesaka som no går føre seg mot Trump, er den han har størst sjanse til å verte frikjend i. Og vert han det, kan saka òg gje han fleire veljarar, seier kommentator Jan Arild Snoen.