Kinoåret 2024 oppsummert
Det er semje om årets norske filmfavorittar. Trass i ei ikkje heilt samanfallande toppliste er filmmeldarane jamt over einige.
Helga Guren og Oddgeir Thune spelar hovudrollene i debutspelefilmen til Lilja Ingolfsdottir.
Foto: Norsk Film Distribusjon
Heime fyrst. Elskling av Lilja Ingolfsdottir er ein av dei beste filmane som har gått på kino i år. Filmen raska med seg premiar i Karlovy Vary for den eminente skildringa av ei kvinne som druknar i det fyrste, andre og tredje skiftet. Helga Guren er stor i rolla. Ingolfsdottir knip plassen som noregsmeister framom Dag Johan Haugeruds flotte trilogi Sex, Drømmer og Kjærlighet. Råe kvinneroller finn vi òg i dokumentaren Olfas døtre av tunisiske Kaouther Ben Hania. Historiene er hjarteskjerande. Bileta er vakre. Iblanda fiksjon er lærerik kunst.
Læring
Tyskland leia an med store filmopplevingar i år. Lærerværelset av Ilker Çatak var utruleg nervepirrande. Du kjem ikkje lenger frå Dangerous Minds. I Tyrkia er filmar om lærarar som jobbar langt heimanfrå, nærast ein eigen sjanger. Den rågode regissøren Nuri Bilge Ceylan tyr til ulike blikk i About Dry Grasses, eit sitrande, komplekst drama om ein lærar, ein elev og uvissa knytt til skuld.
Monster av japanske Hirokazu Koreeda blir fortald frå fleire perspektiv. Den japanske meisteren leiker elegant med forventingar og blindsoner i ein rørande film om to gutar og eit vart venskap i ein høgspent skulesituasjon.
Les årsbeste frå filmmeldar Brit Aksnes her.
Smerte
Ein mastodont av året var tyske Sterben av Matthias Glasner. Den drepande skildringa av ein dysfunksjonell familie var så god at ein slett ikkje var lei etter tre timar. Tolk som du vil at han er ein slags smertefull Tár møter Min pappa Toni Erdmann som du ikkje ler høgt av. Den langt vondare Zone of Interest av britiske Jonathan Glazer handla om ein tysk offiser som var kommandant i ein dødsleir i Auschwitz. Lyddesign har sjeldan vore meir grueleg treffande. Vinklinga frå dei verste er monstrøs.
Agnieszka Holland brukte utestemme og grim svartkvitt då ho skildra umenneskeleg handsaming av migrantar på grensa til EU i skogen mellom Polen og Belarus i Green Border. Nokre flyktningar er likare enn andre flyktningar. Ingen filmar gjorde meg meir rasande i år.
Underhaldning
Men gøy skal vi òg ha det på kino. Det sørgde Yorgos Lanthimos for med Poor Things, ein tullete, feministisk frankensteinfest som det er gøy at fekk Gulløva i Venezia i fjor. Gullpalmevinnaren frå 2023 underheldt òg. Fritt fall av Justine Triet var eit rått skrive rettssalsdrama med stor uro.
How to Have Sex av Molly Manning Walker er stor moro frå eit sydensk Middelhav der unge britar gjer som dei gjer. Men her òg blir det utriveleg så det held. Folk treng råda frå tittelen. Til samanlikning er Perfect Days av Wim Wenders nesten berre kos. Tyskaren tok turen til toaletta i Tokyo og laga ein skamlaust triveleg film, som blei ein av mange kjekke kinoturar i 2024, eit år som var fylt av mange sprikande kjensler.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Heime fyrst. Elskling av Lilja Ingolfsdottir er ein av dei beste filmane som har gått på kino i år. Filmen raska med seg premiar i Karlovy Vary for den eminente skildringa av ei kvinne som druknar i det fyrste, andre og tredje skiftet. Helga Guren er stor i rolla. Ingolfsdottir knip plassen som noregsmeister framom Dag Johan Haugeruds flotte trilogi Sex, Drømmer og Kjærlighet. Råe kvinneroller finn vi òg i dokumentaren Olfas døtre av tunisiske Kaouther Ben Hania. Historiene er hjarteskjerande. Bileta er vakre. Iblanda fiksjon er lærerik kunst.
Læring
Tyskland leia an med store filmopplevingar i år. Lærerværelset av Ilker Çatak var utruleg nervepirrande. Du kjem ikkje lenger frå Dangerous Minds. I Tyrkia er filmar om lærarar som jobbar langt heimanfrå, nærast ein eigen sjanger. Den rågode regissøren Nuri Bilge Ceylan tyr til ulike blikk i About Dry Grasses, eit sitrande, komplekst drama om ein lærar, ein elev og uvissa knytt til skuld.
Monster av japanske Hirokazu Koreeda blir fortald frå fleire perspektiv. Den japanske meisteren leiker elegant med forventingar og blindsoner i ein rørande film om to gutar og eit vart venskap i ein høgspent skulesituasjon.
Les årsbeste frå filmmeldar Brit Aksnes her.
Smerte
Ein mastodont av året var tyske Sterben av Matthias Glasner. Den drepande skildringa av ein dysfunksjonell familie var så god at ein slett ikkje var lei etter tre timar. Tolk som du vil at han er ein slags smertefull Tár møter Min pappa Toni Erdmann som du ikkje ler høgt av. Den langt vondare Zone of Interest av britiske Jonathan Glazer handla om ein tysk offiser som var kommandant i ein dødsleir i Auschwitz. Lyddesign har sjeldan vore meir grueleg treffande. Vinklinga frå dei verste er monstrøs.
Agnieszka Holland brukte utestemme og grim svartkvitt då ho skildra umenneskeleg handsaming av migrantar på grensa til EU i skogen mellom Polen og Belarus i Green Border. Nokre flyktningar er likare enn andre flyktningar. Ingen filmar gjorde meg meir rasande i år.
Underhaldning
Men gøy skal vi òg ha det på kino. Det sørgde Yorgos Lanthimos for med Poor Things, ein tullete, feministisk frankensteinfest som det er gøy at fekk Gulløva i Venezia i fjor. Gullpalmevinnaren frå 2023 underheldt òg. Fritt fall av Justine Triet var eit rått skrive rettssalsdrama med stor uro.
How to Have Sex av Molly Manning Walker er stor moro frå eit sydensk Middelhav der unge britar gjer som dei gjer. Men her òg blir det utriveleg så det held. Folk treng råda frå tittelen. Til samanlikning er Perfect Days av Wim Wenders nesten berre kos. Tyskaren tok turen til toaletta i Tokyo og laga ein skamlaust triveleg film, som blei ein av mange kjekke kinoturar i 2024, eit år som var fylt av mange sprikande kjensler.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Morten Søberg er direktør for samfunnskontakt i SpareBank 1 og har skrive fleire essaysamlingar om økonomi, politikk og skriftkultur.
Foto: Spartacus
Fall og vekst i Sør-Atlanteren
Morten Søberg er best når han ser vidare enn pengestellet.
I heimen sin på Norneshaugane ved Sogndal har Idar Mo forfatta eit hundretal innlegg om norsk samferdslepolitikk, dei fleste om uforstanden i satsinga på jernbanen.
Foto: Per Anders Todal
Talknusaren og den store avsporinga
For Idar Mo i Sogndal er ikkje buss for tog noko å sukke over. Det er framtida.
Tanya Nedasjkivska i Butsja i Ukraina sørger over ektemannen, som var mellom dei mange myrda sivilistane som russiske invasjonsstyrkar på retrett lèt etter seg langs gatene i 2022.
Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB
«Utan den militære støtta ville Ukraina i dag vore okkupert av Russland.»
Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt
Arvingane til Amundsen
Om lag 200 menneske vitjar Sørpolen kvart år. Denne sesongen sette fire nordmenn av garde på ski. Ikkje alle kom fram.
Hübner (t.v.) mot verdsmeister Karpov i 1979.
Foto: Rob Croes / Anefo
Doktor utan fjas
Den mest akademiske sjakkspelaren i historia døydde sundag 5. januar, 76 år gamal.