Inkje nytt
frå skrekkfronten
Nyinnspelinga av De dødes tjern er overflatisk og overflødig.
Iben Akerli spelar same rolle som Henny Moan gjorde i si tid.
Foto: Canopy / SF Studios
Skrekkfilm
Regi: Nini Bull Robsahm
De dødes tjern
Med: Iben Akerlie, Jakob Schøyen Andersen, Sophia Lie
Den populære romanen av André Bjerke har blitt filmatisert igjen. Nini Bull Robsahm får neppe same suksess som klassikaren Kåre Bergstrøm regisserte i 1958, sjølv om det ikkje er heilt fritt for lyspunkt i den mørke historia om ein gjeng på tur til eit idyllisk tjørn som trekker tungsinn til seg.
Tydeleg tale
Etter oppskrifta oppklårar samtalar i starten i klar tale kven dei ulike er, så vi veit at ein kar har ein podkast om det overnaturlege medan ein annan er ein strengt rasjonell psykolog. Nokre er danskar, av samproduksjonsårsaker som det ikkje passar seg å presisere på film, men som i førelegget snakkar vi om høgt utdanna unge skandinavar. Dei kan sin populærkultur og hintar hyppig til skumle filmar sidan sist soga blei celluloid, som Ondskapens hotell, The Evil Dead, Misery og The Blair Witch Project. Det blir mykje snakk, men sjeldan subtilt.
Klam kopi
Den komiske snerten frå 1958 har forsvunne i flat, forklarande dialog og uforklarleg kjekling. Komikarar og modellar garanterer ikkje godt skodespel. Slikt slit den nye De dødes tjern med. Iben Akerlie er betre i den tausare hovudrolla, og eit par nye variantar av henne som Henny Moan i nattkjole ved tjørn er nydeleg komponerte. Elles blir det mange enkle frampeik og brå lydar så ein skvett av snikande skuggar og skjulte vener. Røter og tjørelik væske frå tjørnet kjennest som standard skrekkestetikk.
Blandinga mellom mareritt og røynd er grei, men ein kjenner ikkje djupna i det mellommenneskelege mørkret. Filmen verkar tilpassa vår tid i referansar og skrekkstandard – utan å ha stort på hjarta. Var det nødvendig å laga De dødes tjern om igjen no? Nei.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Skrekkfilm
Regi: Nini Bull Robsahm
De dødes tjern
Med: Iben Akerlie, Jakob Schøyen Andersen, Sophia Lie
Den populære romanen av André Bjerke har blitt filmatisert igjen. Nini Bull Robsahm får neppe same suksess som klassikaren Kåre Bergstrøm regisserte i 1958, sjølv om det ikkje er heilt fritt for lyspunkt i den mørke historia om ein gjeng på tur til eit idyllisk tjørn som trekker tungsinn til seg.
Tydeleg tale
Etter oppskrifta oppklårar samtalar i starten i klar tale kven dei ulike er, så vi veit at ein kar har ein podkast om det overnaturlege medan ein annan er ein strengt rasjonell psykolog. Nokre er danskar, av samproduksjonsårsaker som det ikkje passar seg å presisere på film, men som i førelegget snakkar vi om høgt utdanna unge skandinavar. Dei kan sin populærkultur og hintar hyppig til skumle filmar sidan sist soga blei celluloid, som Ondskapens hotell, The Evil Dead, Misery og The Blair Witch Project. Det blir mykje snakk, men sjeldan subtilt.
Klam kopi
Den komiske snerten frå 1958 har forsvunne i flat, forklarande dialog og uforklarleg kjekling. Komikarar og modellar garanterer ikkje godt skodespel. Slikt slit den nye De dødes tjern med. Iben Akerlie er betre i den tausare hovudrolla, og eit par nye variantar av henne som Henny Moan i nattkjole ved tjørn er nydeleg komponerte. Elles blir det mange enkle frampeik og brå lydar så ein skvett av snikande skuggar og skjulte vener. Røter og tjørelik væske frå tjørnet kjennest som standard skrekkestetikk.
Blandinga mellom mareritt og røynd er grei, men ein kjenner ikkje djupna i det mellommenneskelege mørkret. Filmen verkar tilpassa vår tid i referansar og skrekkstandard – utan å ha stort på hjarta. Var det nødvendig å laga De dødes tjern om igjen no? Nei.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.