JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

FilmMeldingar

Homokamp på kammerset ­– og i gata

Rått, realistisk og utmattande portrett av aidsaktivisme i nittitalets Paris.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Gruppa ACT UP Paris demonstrerer mot måten politikarane handterer aidsepidemien på.

Gruppa ACT UP Paris demonstrerer mot måten politikarane handterer aidsepidemien på.

Foto: Céline Nieszawer / Arthaus

Gruppa ACT UP Paris demonstrerer mot måten politikarane handterer aidsepidemien på.

Gruppa ACT UP Paris demonstrerer mot måten politikarane handterer aidsepidemien på.

Foto: Céline Nieszawer / Arthaus

1880
20180323
1880
20180323

Drama

Regi: Robin Campillo

120 slag i minuttet (orig.tittel: 120 battements par minute)

Med: Nahuel Pérez, Sean Biscayart, Arnaud Valois, Adéle Haenel

Paris, tidleg på 90-talet: Ei hiv­smitta aktivistgruppe stormar eit regjeringsmøte og ber politikarane svare for den svake handteringa av aidsepidemien. Konfrontasjonen tar ei dramatisk vending, og filmen hoppar til gruppemøtet i etterkant. Gruppa kallar seg ACT UP Paris, og intens diskusjon følger. Var det rett å dra provokasjonen så langt? Korleis kan vi best bli høyrde? Har media skrive om hendinga?

Her er filmskapar Robin Campillo på sitt beste. Han var sjølv ein del av ACT UP-miljøet, men gir meir til scenene enn personleg røynsle. Han gir dei konflikt, framdrift og liv. Nett som han gjorde då han skreiv manuset til den prisvinnande Klassen (2008), der samtalen mellom ein lærar og elevane i eit klasserom er heile historia.

120 slag i minuttet har også mikroperspektivet som metode, men med meir rørsle: Rollefigurane flyttar seg frå møterom til offentlege protestar, frå homoparadar til nattklubben, frå interne konfliktar i gruppa til samhaldet ved sjukesenga.

Om Campillo er ein sterk manusforfattar, har han større problem med regien: Filmen klokkar inn på 140 minutt, og det er for langt. Mikroperspektivet bit også Campillo i halen: kjensla av storsamfunnet rundt gruppa er så å seie fråverande. Det er denne ytre underteksten – korleis samfunnet, politikarane såg på aids – Campillo tar for gitt. Han vender seg i staden mot ei kjærleikshistorie mellom Sean og Nathan (Valoiss). Han vender tilbake til møterommet, nattklubben og gatedemonstrasjonane. 120 slag i minuttet slår og slår, om det så går på tomgang.

Sondre Åkervik

Sondre Åkervik er student, skribent og fast filmmeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Drama

Regi: Robin Campillo

120 slag i minuttet (orig.tittel: 120 battements par minute)

Med: Nahuel Pérez, Sean Biscayart, Arnaud Valois, Adéle Haenel

Paris, tidleg på 90-talet: Ei hiv­smitta aktivistgruppe stormar eit regjeringsmøte og ber politikarane svare for den svake handteringa av aidsepidemien. Konfrontasjonen tar ei dramatisk vending, og filmen hoppar til gruppemøtet i etterkant. Gruppa kallar seg ACT UP Paris, og intens diskusjon følger. Var det rett å dra provokasjonen så langt? Korleis kan vi best bli høyrde? Har media skrive om hendinga?

Her er filmskapar Robin Campillo på sitt beste. Han var sjølv ein del av ACT UP-miljøet, men gir meir til scenene enn personleg røynsle. Han gir dei konflikt, framdrift og liv. Nett som han gjorde då han skreiv manuset til den prisvinnande Klassen (2008), der samtalen mellom ein lærar og elevane i eit klasserom er heile historia.

120 slag i minuttet har også mikroperspektivet som metode, men med meir rørsle: Rollefigurane flyttar seg frå møterom til offentlege protestar, frå homoparadar til nattklubben, frå interne konfliktar i gruppa til samhaldet ved sjukesenga.

Om Campillo er ein sterk manusforfattar, har han større problem med regien: Filmen klokkar inn på 140 minutt, og det er for langt. Mikroperspektivet bit også Campillo i halen: kjensla av storsamfunnet rundt gruppa er så å seie fråverande. Det er denne ytre underteksten – korleis samfunnet, politikarane såg på aids – Campillo tar for gitt. Han vender seg i staden mot ei kjærleikshistorie mellom Sean og Nathan (Valoiss). Han vender tilbake til møterommet, nattklubben og gatedemonstrasjonane. 120 slag i minuttet slår og slår, om det så går på tomgang.

Sondre Åkervik

Sondre Åkervik er student, skribent og fast filmmeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Foto: National Archives, Maryland

Samfunn

Den uheldige sida av «ein velsigna invasjon»

REYKJAVÍK: På Island vart det registrert meir enn 800 kvinner som hadde kontakt med engelske eller amerikanske militære under krigen. Det var kontroversielt, og mange av kvinnene vart straffa på ulikt vis.

Ottar Fyllingsnes
Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Det vart meir enn 300 bryllaup mellom islandske kvinner og allierte soldatar og offiserar.

Foto: National Archives, Maryland

Samfunn

Den uheldige sida av «ein velsigna invasjon»

REYKJAVÍK: På Island vart det registrert meir enn 800 kvinner som hadde kontakt med engelske eller amerikanske militære under krigen. Det var kontroversielt, og mange av kvinnene vart straffa på ulikt vis.

Ottar Fyllingsnes
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.

Foto: Lina Hindrum

BokMeldingar
Ingvild Bræin

Fadesar og fasadar

Roboten blir til mens vi ror.

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek  Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).

Foto: Ole Martin Wold / NTB

Ord om språkKunnskap
Kristin Fridtun

I rykk og napp

Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Foto: Wildside

FilmMeldingar
Håkon Tveit

Roma – ein lukka by

Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis