Heilt grei grøssar
Svensk skrekk lit på lydar og standardgrep, men Dilan Gwyn spelar godt.
Shirin (Dilan Gwyn) med stesonen Lukas (Eddie Eriksson Dominguez), som snakkar gjennom veggen i rekkehuset.
Foto: Another World Entertainment
DRAMA
Regi: Tord Danielsson og Oskar Mellander
Andre siden
Med: Dilan Gwyn, Linus
Wahlgren
Kinofilm
Shirin (Gwyn) flyttar med kjærasten Fredrik (Wahlgren) og son hans Lukas inn i ein draum av eit middelklasserekkehus der naboeininga står tom. Lukas skuler stygt på mørket. Ei dame på leikeplassen sperrar opp augo når ho høyrer kor dei bur.
Brått bråk
Dugande Dilan Gwyn i hovudrolla balanserer famlinga som ny familiemedlem med gryande frykt for kven Lukas snakkar med gjennom veggen. Femåringen liknar ein kitschgut måla av Bragolin med ei tåre på kinnet. Han ser daude folk. At faren er på jobb heile veka, krev sitt av dei to andre, men er bra for filmen, som blir snakkesalig når han blandar seg inn. Lydane er generelt for mykje. Grøssa kviler på at brå lydar gjer at ein kvepp. Lite nytt der.
Lange skuggar
Andre siden har fleire element med lang fartstid i skrekksjangeren. Folk bør helst ikkje seia «vent her». Elles har vi dører som smell, born i gangen, skuggeskapningar bak ryggen og skumle figurar som kravlar kjapt med forvrengd kroppsstilling. Ekkelt er det. Den visuelle stilen ser ut til å sikte mot nordisk noir, med kaldt ljos og mykje mørke.
At filmen er inspirert av ekte hendingar, blir forsterka av flittig datostempling for å gje realisme. Truverdet Gwyn skapar, hindrar ikkje at dynamikken med mistru i parforholdet er sliten. Dei som treng sin dose skrekk, får ei grei innsprøyting, men Andre siden er ikkje særleg minneverdig.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
DRAMA
Regi: Tord Danielsson og Oskar Mellander
Andre siden
Med: Dilan Gwyn, Linus
Wahlgren
Kinofilm
Shirin (Gwyn) flyttar med kjærasten Fredrik (Wahlgren) og son hans Lukas inn i ein draum av eit middelklasserekkehus der naboeininga står tom. Lukas skuler stygt på mørket. Ei dame på leikeplassen sperrar opp augo når ho høyrer kor dei bur.
Brått bråk
Dugande Dilan Gwyn i hovudrolla balanserer famlinga som ny familiemedlem med gryande frykt for kven Lukas snakkar med gjennom veggen. Femåringen liknar ein kitschgut måla av Bragolin med ei tåre på kinnet. Han ser daude folk. At faren er på jobb heile veka, krev sitt av dei to andre, men er bra for filmen, som blir snakkesalig når han blandar seg inn. Lydane er generelt for mykje. Grøssa kviler på at brå lydar gjer at ein kvepp. Lite nytt der.
Lange skuggar
Andre siden har fleire element med lang fartstid i skrekksjangeren. Folk bør helst ikkje seia «vent her». Elles har vi dører som smell, born i gangen, skuggeskapningar bak ryggen og skumle figurar som kravlar kjapt med forvrengd kroppsstilling. Ekkelt er det. Den visuelle stilen ser ut til å sikte mot nordisk noir, med kaldt ljos og mykje mørke.
At filmen er inspirert av ekte hendingar, blir forsterka av flittig datostempling for å gje realisme. Truverdet Gwyn skapar, hindrar ikkje at dynamikken med mistru i parforholdet er sliten. Dei som treng sin dose skrekk, får ei grei innsprøyting, men Andre siden er ikkje særleg minneverdig.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Det er ein svir å oppleve korleis den bokelskande Matilda tar eit oppgjer med vonde rektor Trunchbull.
Foto: Grethe Nygaard, Rogaland Teater
Festleg framsyning av musikalen Matilda
Matilda har i årevis gjort suksess som musikal. No også på Rogaland Teater.
Den tsjekkiske nasjonalromantikaren Antonín Dvořák (1841–1904).
Grått og keisamt
Bestion mislukkast i å modernisera Scarlatti og Dvořák.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.