JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

FilmMeldingar

Frykt og fordomar

Alex Garland kroppsleggjer effektivt trøblete mannsroller i ny skrekkfilm.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Jessie Buckley spelar hovudrolla som Harper.

Jessie Buckley spelar hovudrolla som Harper.

Foto: Stockwell

Jessie Buckley spelar hovudrolla som Harper.

Jessie Buckley spelar hovudrolla som Harper.

Foto: Stockwell

2549
20220603
2549
20220603

Drama / Skrekk

Regi: Alex Garland

Men

Med: Jessie Buckley, Rory
Kinnear, Paapa Essiedu
Kinofilm

Harper (Buckley) kjem til eit stort gamalt herskapshus i landlege England. Den rart joviale Geoffrey (Kinnear) leiger ut huset. Klipp frå fortida visar at mannen til Harper tok livet av seg då ho ville skilje seg. Landsbyen ho har søkt tilflukt i etter traumet, viser seg å by på mang ein møkkamann.

Kinnearorama

Jessie Buckley er gnistrande som Harper. Figuren er trygg på eigne verdiar, men når redsla snik seg inn, kjem tvitydige kjensler til syne i andletet. Rory Kinnear spelar alle mennene i byen. Med ei mengd ulike variantar av sminke, parykkar og kostyme tek han ulike former.

Kinnear er god. Han får openbert spele på fleire strengar. Alle har noko ekkelt ved seg, sjølv om nokre kan verke meir keitete enn vondsinna i byrjinga. Masker fell etter kvart, trur vi. Det er slett ikkje klart kva som skjer på ekte. Minne, mareritt og monstrøse hendingar heng saman.

Regissøren Alex Garland lèt oss tolka sjølve. Etter ryggsekkturistkritikken eller -hyllinga i boka The Beach (1996) har han hatt hell med science-fiction i Ex-Machina (2014) og Annihilation (2018). Overnaturlege element får bra med plass i Men òg, sjølv om bileta av natur og landskap er det mest visuelt slåande lenge. Fargebruken er sterk. Spesialeffektane kjem tidsnok til sin grufulle rett med såkalla kroppsskrekk.

Brexitskrekk

Sjangeren tru får vi frampeik. Einsam idyll i store hus plar rakne. Store vindauge med staseleg utsikt gjev mindre glede om nokon ser inn. Ein kniv vil neppe bli brukt berre til grapefrukt. Du må ikkje vere presteson for å tenke at ei kvinne som et eit eple frå eit tre, kan sjå syndig ut i enkelte augo. Alt eskalerer til blodige scener som ikkje passar for dei lettskremde.

Tematisk grev filmen i problem knytte til kjønnsideal. Landsbyen ligg i den britiske bakevja. Harper er ei moderne kvinne frå London. Men er eit skrekkeksempel på eit anna Storbritannia, der menn er menn, stemmer for brexit og helst skuldar på ein «sigøynar».

Her er det opp til kvar enkelt om Garland går i si eiga felle av fordommar mot rurale England, eller om han tek giftige mannsroller på kornet. Eg er tvisynt. Frykta til Harper for menn som ikkje taklar å bli avviste, er uansett truverdig og forståeleg. Men er skummel, stilig og aktuell.

Håkon Tveit

Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Drama / Skrekk

Regi: Alex Garland

Men

Med: Jessie Buckley, Rory
Kinnear, Paapa Essiedu
Kinofilm

Harper (Buckley) kjem til eit stort gamalt herskapshus i landlege England. Den rart joviale Geoffrey (Kinnear) leiger ut huset. Klipp frå fortida visar at mannen til Harper tok livet av seg då ho ville skilje seg. Landsbyen ho har søkt tilflukt i etter traumet, viser seg å by på mang ein møkkamann.

Kinnearorama

Jessie Buckley er gnistrande som Harper. Figuren er trygg på eigne verdiar, men når redsla snik seg inn, kjem tvitydige kjensler til syne i andletet. Rory Kinnear spelar alle mennene i byen. Med ei mengd ulike variantar av sminke, parykkar og kostyme tek han ulike former.

Kinnear er god. Han får openbert spele på fleire strengar. Alle har noko ekkelt ved seg, sjølv om nokre kan verke meir keitete enn vondsinna i byrjinga. Masker fell etter kvart, trur vi. Det er slett ikkje klart kva som skjer på ekte. Minne, mareritt og monstrøse hendingar heng saman.

Regissøren Alex Garland lèt oss tolka sjølve. Etter ryggsekkturistkritikken eller -hyllinga i boka The Beach (1996) har han hatt hell med science-fiction i Ex-Machina (2014) og Annihilation (2018). Overnaturlege element får bra med plass i Men òg, sjølv om bileta av natur og landskap er det mest visuelt slåande lenge. Fargebruken er sterk. Spesialeffektane kjem tidsnok til sin grufulle rett med såkalla kroppsskrekk.

Brexitskrekk

Sjangeren tru får vi frampeik. Einsam idyll i store hus plar rakne. Store vindauge med staseleg utsikt gjev mindre glede om nokon ser inn. Ein kniv vil neppe bli brukt berre til grapefrukt. Du må ikkje vere presteson for å tenke at ei kvinne som et eit eple frå eit tre, kan sjå syndig ut i enkelte augo. Alt eskalerer til blodige scener som ikkje passar for dei lettskremde.

Tematisk grev filmen i problem knytte til kjønnsideal. Landsbyen ligg i den britiske bakevja. Harper er ei moderne kvinne frå London. Men er eit skrekkeksempel på eit anna Storbritannia, der menn er menn, stemmer for brexit og helst skuldar på ein «sigøynar».

Her er det opp til kvar enkelt om Garland går i si eiga felle av fordommar mot rurale England, eller om han tek giftige mannsroller på kornet. Eg er tvisynt. Frykta til Harper for menn som ikkje taklar å bli avviste, er uansett truverdig og forståeleg. Men er skummel, stilig og aktuell.

Håkon Tveit

Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Foto via Wikimedia Commons

MusikkMeldingar
Sjur Haga Bringeland

Monumental pedal

Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Ordskifte
RagnarSandbæk

Barents blues, også et flytende samfunn

Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KommentarSamfunn
Cecilie Hellestveit

Overgrep som skakar folkeretten

Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit
Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis