Fire nyansar av død
Gullbjørnvinnaren frå Iran er spennande, sterk og nydeleg.
Den prislønte filmen vann mellom anna Sølvspeilet for beste film på Film fra Sør.
Foto: Arthaus
DRAMA
Regi: Mohammad
Rasoulof
Det finnes ingen djevel (Orig.tittel: Sheytan vojud nadarad)
Med: Ehsan Mirhosseini, Shaghayegh Shoorian, Kaveh Ahangar
Kinofilm
Det finnes ingen djevel er sett saman av fire forteljingar. Dei har til felles at dei på ein eller annan måte er knytte til det faktum at dødsstraff er mykje brukt i Iran, ei skam dei deler med land som Kina, USA og Saudi-Arabia. Mykje av uvissa hjå publikum ligg i kva som knyter kvar historie til temaet. Alle handlar om ganske vanlege folk. Alle ber eit mørke.
Trekk krakken
Den glitrande regissøren Mohammad Rasoulof er internasjonalt hylla, men sit i husarrest heime i Iran. Han har altså noko på hjarta. I klassisk iransk tradisjon kjem ikkje kritikken i form av erkeskurkar og arkaiske ayatollaar. Han er nyansert og full av kraft. Vi møter menneske som blir sette i vanskelege situasjonar av eit system med reglar som er riv ruskande galne.
Moralske dilemma skapar store drama. Rasoulof blei forma av førebileta Abbas Kiarostami og Mohsen Makhmalbaf. Han slår ikkje på stortromma for å få sterke kjensler og spenning, men er ein meister i effektiv forteljekunst. Kvar historie dirrar av uro og spenning.
Rett nok er den første historia uendeleg kvardagsleg. Ein mann hentar kona på jobb og dottera på skulen. Trafikken i Teheran er ikkje til å tole. Middelklassefamilien vitjar banken, butikken og den gamle mora. Tidsklemme og stress blir bøtt på med Coca-Cola og pizza på kjøpesenteret. I kinosetet undrast ein. Kvar ventar døden?
Den andre forteljinga er klaustrofobisk og intens, med thrillertendensar. Vernepliktige soldatar har dystre plikter. Kven skal trekke vekk krakken?
Stilsprik
Dei to siste delane tar oss ut av storbyen. Ein kar på perm vitjar den utkåra i flotte grøne åsar. Den liberale familien hennar ber ei sorg som kastar skuggar. I siste soge vitjar ei ung dame som bur i Tyskland, onkelen sin og kona hans i gylne landskap. Onkelen slit med å skulle seie kvifor visitten er viktig.
Filmen varierer i stil. Formgrepa i byen er stramme og effektive. Utsnitta i utkanten er vakre og velkomponerte. Forteljingane har òg ulik rytme. Musikken til Amir Molookpour er smakfull. Når «Bella Ciao» av Milva kjem, tyr eg sjølvsagt til tårer.
Det finnes ingen djevel er rik på truverdige overraskingar. Ein er alltid nyfiken og engasjert. Ukjende skodespelarar strålar heile vegen. Gode folk kjem opp i umogelege situasjonar i brutale system.
Ein soldat seier: «Her finst ikkje lov. Berre pengar og nepotisme.» Kven vågar å seie «nei»? Kva kostar det å gå fri? Alle er i ein skvis. Kombinasjonen av sterke historier, heilstøypt handverk og kreativt talent er rå.
At prestestyret husar så stor kunst, er sprøtt. Få filmland kan måle seg med Iran. Ein god leveregel er aldri å gå glipp av ein iransk film som kjem på kino i Noreg.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
DRAMA
Regi: Mohammad
Rasoulof
Det finnes ingen djevel (Orig.tittel: Sheytan vojud nadarad)
Med: Ehsan Mirhosseini, Shaghayegh Shoorian, Kaveh Ahangar
Kinofilm
Det finnes ingen djevel er sett saman av fire forteljingar. Dei har til felles at dei på ein eller annan måte er knytte til det faktum at dødsstraff er mykje brukt i Iran, ei skam dei deler med land som Kina, USA og Saudi-Arabia. Mykje av uvissa hjå publikum ligg i kva som knyter kvar historie til temaet. Alle handlar om ganske vanlege folk. Alle ber eit mørke.
Trekk krakken
Den glitrande regissøren Mohammad Rasoulof er internasjonalt hylla, men sit i husarrest heime i Iran. Han har altså noko på hjarta. I klassisk iransk tradisjon kjem ikkje kritikken i form av erkeskurkar og arkaiske ayatollaar. Han er nyansert og full av kraft. Vi møter menneske som blir sette i vanskelege situasjonar av eit system med reglar som er riv ruskande galne.
Moralske dilemma skapar store drama. Rasoulof blei forma av førebileta Abbas Kiarostami og Mohsen Makhmalbaf. Han slår ikkje på stortromma for å få sterke kjensler og spenning, men er ein meister i effektiv forteljekunst. Kvar historie dirrar av uro og spenning.
Rett nok er den første historia uendeleg kvardagsleg. Ein mann hentar kona på jobb og dottera på skulen. Trafikken i Teheran er ikkje til å tole. Middelklassefamilien vitjar banken, butikken og den gamle mora. Tidsklemme og stress blir bøtt på med Coca-Cola og pizza på kjøpesenteret. I kinosetet undrast ein. Kvar ventar døden?
Den andre forteljinga er klaustrofobisk og intens, med thrillertendensar. Vernepliktige soldatar har dystre plikter. Kven skal trekke vekk krakken?
Stilsprik
Dei to siste delane tar oss ut av storbyen. Ein kar på perm vitjar den utkåra i flotte grøne åsar. Den liberale familien hennar ber ei sorg som kastar skuggar. I siste soge vitjar ei ung dame som bur i Tyskland, onkelen sin og kona hans i gylne landskap. Onkelen slit med å skulle seie kvifor visitten er viktig.
Filmen varierer i stil. Formgrepa i byen er stramme og effektive. Utsnitta i utkanten er vakre og velkomponerte. Forteljingane har òg ulik rytme. Musikken til Amir Molookpour er smakfull. Når «Bella Ciao» av Milva kjem, tyr eg sjølvsagt til tårer.
Det finnes ingen djevel er rik på truverdige overraskingar. Ein er alltid nyfiken og engasjert. Ukjende skodespelarar strålar heile vegen. Gode folk kjem opp i umogelege situasjonar i brutale system.
Ein soldat seier: «Her finst ikkje lov. Berre pengar og nepotisme.» Kven vågar å seie «nei»? Kva kostar det å gå fri? Alle er i ein skvis. Kombinasjonen av sterke historier, heilstøypt handverk og kreativt talent er rå.
At prestestyret husar så stor kunst, er sprøtt. Få filmland kan måle seg med Iran. Ein god leveregel er aldri å gå glipp av ein iransk film som kjem på kino i Noreg.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Det finnes ingen djevel er rik på truverdige overraskingar.
Fleire artiklar
Det er ein svir å oppleve korleis den bokelskande Matilda tar eit oppgjer med vonde rektor Trunchbull.
Foto: Grethe Nygaard, Rogaland Teater
Festleg framsyning av musikalen Matilda
Matilda har i årevis gjort suksess som musikal. No også på Rogaland Teater.
Den tsjekkiske nasjonalromantikaren Antonín Dvořák (1841–1904).
Grått og keisamt
Bestion mislukkast i å modernisera Scarlatti og Dvořák.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.