Draumefabrikken
Pastisj og politikk overdøyver action i ny Wonder Woman-film.
Diana (Gal Gadot) vil leve eit normalt liv og ikkje nytte superkreftene sine så mykje, men så skjer det noko.
Foto: Clay Enos / SF Norge
SUPERHELTFILM
Regi: Patty Jenkins
Wonder Woman 1984
Med: Gal Gadot, Kristen Wiig, Pedro Pascal
Kinofilm
Diana (Gadot) operer som Wonder Woman mot kjeltringar i Washington mellom arbeidsøktene på Nasjonalmuseet. Den keitete nye kollegaen Barbara Minerva (Wiig) ser opp til den elegante og sjølvsikre vedunderkvinna. Samstundes snik den sleipe oljeseljaren Maxwell Lord (Pascal) seg innpå. Han vil sikre seg ein stein som kan oppfylle alle draumar.
Åttitalsfest
I ei spektakulær opningsscene frå Themyscira tevlar Diana som barn og får vite at det ikkje ligg ære i å vinne med juks og løgn. Så hoppar vi til USA på åttitalet, landet der Gordon Gekko i Wall Street kjenner seg heime. Den estetiske ideen om tiåret skrik mot ein. Fargane, kleda, kjøpesentera, teknologien – alt er på plass. Småskurkane verkar snytte ut av nasen på åttitalsfilmen Hjemme alene frå 1990. Kirsten Wiig er ein vimsete variant av tidleg Meg Ryan.
Draumesteinen som løyser ut dramaet, er som stolen frå Indiana Jones. Det blir forsterka av ein mildt orientalistisk snartur til Egypt. Alt skjer til tonane av Hans Zimmer, som aldri har svike pompøs filmmusikk frå åttitalet. Her er han nærare filmane om karibiske piratar enn monumentale Den tynne røde linjen. Diana verkar snarare tidlaus i det majestetiske vesenet til Gal Gadot. Ho som var ein naiv nykomling i første film, har røynsla frå tallause tiår no.
Politisk plass
Maxwell Lord asar seg opp over ny makt og liknar meir og meir på ein parodi på den faktiske presidenten under innspelinga. Egoisme og løgn er rota til vondskap. Ei verd der alle får viljen sin, står ikkje til påske. Politikken er påtrengjande i Wonder Woman 1984. Uønskt seksuell merksemd er smart skildra med stadig mas frå menn.
Her er regissør Patty Jenkins tett på dei vendingane i perspektiv som gjorde første Wonder Woman så frisk i sjangeren. Medan ho sist òg trefte med akrobatikken, er det overraskande lite action i oppfølgjaren. Med mankoen på superheltar på kino om dagen hadde ein meir effektiv actionpakke frå DC-fabrikken stått høgt på ønskelista for mange. Filmen varer i to og ein halv time, og det er i lengste laget, spesielt når åttitalspastisj og aktuell politikk tek mest plass.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
SUPERHELTFILM
Regi: Patty Jenkins
Wonder Woman 1984
Med: Gal Gadot, Kristen Wiig, Pedro Pascal
Kinofilm
Diana (Gadot) operer som Wonder Woman mot kjeltringar i Washington mellom arbeidsøktene på Nasjonalmuseet. Den keitete nye kollegaen Barbara Minerva (Wiig) ser opp til den elegante og sjølvsikre vedunderkvinna. Samstundes snik den sleipe oljeseljaren Maxwell Lord (Pascal) seg innpå. Han vil sikre seg ein stein som kan oppfylle alle draumar.
Åttitalsfest
I ei spektakulær opningsscene frå Themyscira tevlar Diana som barn og får vite at det ikkje ligg ære i å vinne med juks og løgn. Så hoppar vi til USA på åttitalet, landet der Gordon Gekko i Wall Street kjenner seg heime. Den estetiske ideen om tiåret skrik mot ein. Fargane, kleda, kjøpesentera, teknologien – alt er på plass. Småskurkane verkar snytte ut av nasen på åttitalsfilmen Hjemme alene frå 1990. Kirsten Wiig er ein vimsete variant av tidleg Meg Ryan.
Draumesteinen som løyser ut dramaet, er som stolen frå Indiana Jones. Det blir forsterka av ein mildt orientalistisk snartur til Egypt. Alt skjer til tonane av Hans Zimmer, som aldri har svike pompøs filmmusikk frå åttitalet. Her er han nærare filmane om karibiske piratar enn monumentale Den tynne røde linjen. Diana verkar snarare tidlaus i det majestetiske vesenet til Gal Gadot. Ho som var ein naiv nykomling i første film, har røynsla frå tallause tiår no.
Politisk plass
Maxwell Lord asar seg opp over ny makt og liknar meir og meir på ein parodi på den faktiske presidenten under innspelinga. Egoisme og løgn er rota til vondskap. Ei verd der alle får viljen sin, står ikkje til påske. Politikken er påtrengjande i Wonder Woman 1984. Uønskt seksuell merksemd er smart skildra med stadig mas frå menn.
Her er regissør Patty Jenkins tett på dei vendingane i perspektiv som gjorde første Wonder Woman så frisk i sjangeren. Medan ho sist òg trefte med akrobatikken, er det overraskande lite action i oppfølgjaren. Med mankoen på superheltar på kino om dagen hadde ein meir effektiv actionpakke frå DC-fabrikken stått høgt på ønskelista for mange. Filmen varer i to og ein halv time, og det er i lengste laget, spesielt når åttitalspastisj og aktuell politikk tek mest plass.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Patty Jenkins er tett på dei vendingane i perspektiv som gjorde første Wonder Woman så frisk i sjangeren.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.